GULLFEBER - Poesi 1990-99 - D7* Sigve Lauvaas

Gullfeber-Ill.

D7*

FJELL

Jeg er hugget i stein.

Mor Norge har hugget meg,

Og slipt meg.

Her har ørnen rede,

Og jeg lærer ørnens flukt.

Jeg er hugget i stein

For å tåle verden.

Vinden presser stadig huset,

Så jeg ligger mye våken.

Jeg er en grein i skogen.

Jeg er hugget i stein.

Jeg viser vei over fjellet.

Mitt ansikt lyser.

Jeg søker tilflukt i ditt hus.

Jeg lærer å elske meg selv.

MAKT

Av all makt søker du

Dine kjære i fremmed land,

Men glemmer dine søsken

I nabohuset.

Du bruker mye krefter på ordet,

Og gir det du får til andre.

Selv går du krumbøyd mot graven,

Og venter ingen lønn.

Den som har all makt

Bærer deg på sine hender.

Du trenger ikke vite adressen.

Og livet er bare på lån.

  

NONNE

Det var en nonne i huset.

Det var et annerledes hus,

Som våket

Og var seg selv.

Nonnen skrev dikt

Om å gi til de fattige.

Selv forsakte hun alt

For å reise ut.

FRED

Dager med fred i sinnet.

Sjelefred i kroppen.

Stille fred mellom fire vegger

Og sol på verandaen.

Jeg går ut,

Og avsetter tid til en hvil

Mellom slagene.

Jeg spiller sjakk.

Det gir aldri fred

Å ha en motstander.

Jeg må glemme sjakk

Og plante frukttrær i hagen.

Liljer og georginer

Møter meg om morgningen.

Jeg tar et glass vann.

Jeg søker ly for solen,

Og tenker på den ene.

Det gir nye krefter.

RO

Jeg ror min båt, ror

Mellom små øyer i havet.

Jeg har en tjeneste:

Å løfte de gamle,

Så alle blir hørt.

Jeg ser de hvitmalte husene

Som ligger på rekke og rad,

Som sjøhus.

Jeg ser brødre og søstre på vei

Til skolestua.

Jeg ror med roser

Til de gamle.

Jeg ror for å få en samtale

Med meg selv,

Og noen jeg gjerne vil treffe.

Jeg ror min båt til havet tier

Og båten er drivved

På bølgene.

MOR

Mor kommer med fløte, honning,

Fersk fisk, gull.

Mor kommer med nye klær.

Og jeg svinger meg.

Mor kommer med armen,

Og møter støyen i døren med et smil.

Mor tåler alt, og lever som før -

Med strikketøy og sneller.

Mor er gammel, men båndene er sterke.

Det var mor som la grunnlaget.

Hun fostret ti barn,

Og er familiens dronning.

MØTE

Jeg møter meg selv i døren.

Jeg flyr i solen.

Lyset griper meg.

Jeg skal til Husafjellet.

Jeg må se byen fra tårnet.

Jeg lever et fritt liv,

Jeg lever på ørnens tak,

Og ser rein og elg.

Jeg har en elskelig brud.

Og lyngen er vakker.

Jeg har brød, og kan tale

Med alle jeg møter på fjellet.

Men mest snakker jeg med Gud.

Gullfeber-Ill.

GULLFEBER - Poesi 1990-99 - D6 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

D6*

TOG

Hurtigtoget raser gjennom natten,

Gjennom urørt natur.

Den klaprer i takt

Med alle som sitter på toget.

Noen sover og drømmer,

Andre strekker sin hals mot urørt natur

Og pleier sine interesser og behov,

Og går til og fra.

Hurtigtoget høres på avstand,

Og elgen flukter inn i skogen med følge.

Advarselen er gitt.

Og neste stopp er Røros.

Noen går av, noen sover videre.

En fremmed by i natten – er en kald by

Som forsvinner i tåkehavet.

Og lysene slukkes til en ny dag.

SKRIVER

Jeg skriver egne opplevelser,

Litt upresist etter dagens målestokk.

Jeg skriver for å strekke ut tiden,

For å minnes gamle spor.

Jeg skriver for å bygge et hus

For min egen alderdom, for hukommelsen,

Så ikke alt går opp i flammer

Når huset brenner ned.

Jeg skriver mitt eget liv, og lærer

Å begynne forfra med setninger

Som svulmer i poesi

Og brekker av lidenskap til ordet.

Jeg skriver om krefter ingen ser,

Og stemmer ingen hører,

Så alle kan kjenne mysteriet i rommet.

Det er ånden som går.

TØRSTER

Vi tørster etter visdom,

Og søker i stjerner.

Vi tørster å vite hva klokken er,

Og legger ikke skjul på våre hensikter.

Vi betrakter livet,

Og er overveldet over skapelsen.

Små maur viser vei

I et ukjent terreng.

Vi tørster å kjenne naturen,

Og tar bilder av alt.

Men selve livet klarer ingen å rokke.

Det er som et frø i landskapet

Som spirer igjen og igjen

Og vekker våre tanker

Til takk for ordet.

TANKER

Vi kler våre tanker med ord,

Som Gud kler jorden med blomster.

Vår stolthet blekner

I møte med lyset.

Vår storhet og elendighet

Er gjemt i ordet -

Som forklarer motløshet og lykke.

Menneskene tenker fra ulike vinkler

Og er opphøyet over alt,

Så vi kan kjenne vår skaper.

Men ingen vet med sikkerhet

Hvor de hører hjemme.

Derfor lengter alle i feberfantasier

Å reise til en annen klode.

Det er visdommen som fører ordet,

Og ordet blir født i lyset.

Den som har lyset, har visdom i sjelen,

Og kan leve evig.

TID

Hva er morgendagen?

Vi har ingen kontrakt på morgendagen?

Men tiden vi har nå -

Kan vi bruke til å komme videre.

Vi kan reise til noen vi er glad i,

Besøke venner.

Vi kan gi av vår tid

Og strekke oss mot stjerner.

Dagen i morgen er en lengt,

Dagen i dag er et smil.

Vi kan fyre i ovnen og spise vårt brød.

Vi har ennå noe å gi.

Våre hender er til for å favne,

Løfte, og gripe i det blå.

Og vår stemme er til for å synge,

Og ære den lyse dag.

LIVET

Jeg er fanget i livet,

I min egen kropp.

Jeg løfter mitt hjerte for andre,

Så jeg kan få fred.

Jeg vinker adjø

Og lever på minner

Og innestengt kjærlighet.

Jeg lever i en innestengt verden

Med stjerner i det blå.

GRAS

Jeg går i graset med nakne føtter,

Jeg går i vinden med naken kropp,

Jeg kysser stjerner som kommer nær meg,

Og danser salsa foruten stopp.

Jeg lytter graset, og hører bier.

Jeg lytter vinden, og hører brek.

Det kommer mot meg en liten pike,

Og svarte sauer fra Lindesnes.

HJERTE

Mitt hjerte har fokus

På rytmen.

Det går i takt med tiden,

Som tvinger seg frem

Fra alle verdenshjørner.

Mitt hjerte pumper gull

Fra dypet,

Og skaper liv i overflod.

Det gir av seg selv

Med sterke slag,

Og innvier hvert sekund

Til livet.

RART

Rart å tenke på

At tiden snart går ifra meg,

Og jeg er igjen

Forlatt av alle mine.

Det er rart å tenke

At lauvet kommer tilbake,

Når det fløy i vinden

Blant visne strå i høst.

Og jorden blir rik på lauv

Når frosten kommer

Og solen er på hell.

Da skjer forvandlingen fort.

Det er rart med været.

Det bestemmer alt i livet.

Den som ikke klarer været

Har ingenting å gi.

  

K.Herredsvela-Ill.

GULLFEBER - Poesi 1990-99 - D5 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

D5*

GLEDE

De gode dagene følger meg.

De kom til meg fra oppveksten

Mellom fjell og fjord.

Gleden satte sitt preg i ansiktet.

Smilet kom frem.

Og der jeg vanket var sol

Og glade musikanter.

Gleden smitter,

Og jeg er aldri alene.

LESE

Vi kan ikke lese uten briller,

Eller se uten øyner.

Vi kan ikke fange gull

Uten varme hender.

Vi kan ikke være nær noen,

Uten å bli berørt.

Vi kan ikke ha noen kjær

Uten å kjenne navnet.

GÅTER

Livet er en gåte.

Det er en gåte at Gud er til.

Hele verden svever

I bølger av natt og dag.

Menneskene tviler og tror.

Og isen smelter.

Vi har ikke mer å si.

Lyset er en gåte.

Og tiden som rir bølgene

Er tråden alle henger i.

Vi er fanget i garnet.

Ordet har skapt oss,

Og det er ingen vei tilbake.

Om vi lever eller dør,

Er vi en gåte.

GULL

Alle vil ha del i gullet.

Fjellet blir hogd i stykker,

Elvene blir vasket.

Alle går med luper

Og vil oppdage rikdommen.

De vil leve

Som konge i landskapet,

Og alle har noen å dele med.

Gullet er et eget språk.

Det glitrer som lys i berget,

Og våkner til liv

Når menneskene tar på det.

Gullet blir veid og målt,

Som menneskebarn,

Som tømmer.

Og alle vil smake.

Gullet er konge

I alle land,

Og regjerer fattige og rike

Fra naturens mektige slott,

Der vi er gjester.

HIMMEL

Himmelen kommer ned til oss

Med frost og vinter.

Kanskje kommer solen

Og legger sitt slør over jorden?

Da tiner snøen,

Og vi kan puste lettet ut.

Men rimfrosten har sin misjon,

Og vi må bare kle oss.

Vi må tilpasse oss klimaet

Himmelen skaper,

Vi må bære byrdene til våre minste,

Så verden kan bli elsket.

 

K.Herredsvela-Ill.

           

GULLFEBER - Poesi 1990-99 - D4 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

D4*

DET SOM KOMMER

Det evige har slått rot i meg.

Det som kommer, er allerede i verden.

Rommet er skyfritt, solen er klar.

Det er liv i dypet.

Det eventyrlige rommet kaller,

Og lyden er som et mektig signal.

Den ene kommer på veien, og lyset

Skinner fra evige armer.

Jeg hører det jeg alltid har hørt,

At mennesker føder i smerte,

Men glemmer smerten

I glede over et nyfødt barn.

FUGLER

Her er fugler over alt.

De pløyer luften

Og stuper mot syd,

Men vender alltid tilbake

Som en trofast venn.

Fugler er huslige.

De vet hvor de hører til,

Og har et eget språk.

De lengter,

Og ærer de døde med et nikk.

Fugler tror ikke,

Og har heller ikke noen kirke.

De synger sin salme i trærne

Og binder verden sammen

Med levende musikk.

ORDENE

Ordene faller ikke til ro

Som gamle folk.

Ordene er alltid i bevegelse.

I bøker kan vi hermetisere ord,

Til en viss grad.

Men de lever, og har utsikt til månen.

Ordene forkynner fred

Og gir oss nåde.

SKRYTE

Jeg skryter ikke av meg selv,

Men ordene som bor i meg

Kan komme langt.

Jeg kan flette en korg,

Men innholdet kan jeg ikke lage.

Vinranken gir avling,

Og hvetekornet må dø.

Men gud er den samme.

Jeg kan ikke skryte av fremskritt,

Men ordene er dyktige

Og bryter lydmuren.

Ingen grenser kan stoppe ordet

Fra begynnelse.

Jeg kan ta mange skritt,

Men bare et er nødvendig:

Å gå gjennom porten

Fra døden til livet.

  

VENNER

Stjernene er mine venner.
Ofte er jeg ute

Og spiller klinkekuler.

På himmelen er klinkekuler i hopetal.

De lyser veien, og minner om engler

Som hyller den vise.

Stjernene er greiner på et tre.

Et gulltre troner i det fjerne,

Der ømhet og kjærlighet bor.

Og greinene bøyer seg til jorden,

Og kysser støvet.

ORDET

Vi må komme bort ifra

Ord som hater og dreper.

Vi må lære godhet,

Og søke å leve i en verden

Som overlever

På grunn av ordets makt.

Vi må ikke slippe oss utfor.

Broen kan være høy,

Fjellet bratt.

Og uten øyenvitner

Kan ingen få svar.

Vi må puste i rommet,

Så verden kan se lys.

Når vi har plantet,

Er det Gud som gir vekst.

Når vi har forkynt ordet,

Er det ånden som virker.

Uten kjærlighet, ingen glede.

Uten ordet, ingen himmel.

BYEN

Vi trenger ikke stanse

Under treet.

Ved morgengry brenner buskene

Og blir til tempel.

Sjøfarere tror de er ved verdens ende,

Men det er soloppgangen

Som skaper lyset i greinene

Og farger jorden gul.

Byen ble grunnlagt på høyden,

Så den skulle bli til gull hver morgen.

Her lever folket som greiner på vintreet

Og skaper liv i urgammel jord.

Byen lyser langt til havs,

Og glitrer i sjøen

Som en stjerne fra opphavet

Med lange føtter.

BOKEN

Menneskene legger ikke bort boken,

De bare snur den.

Boken forholder seg til menneskene

Som ordet til alt som er skapt

I himmel og på jord.

Som lyset kommer boken til syne

Mens vi ennå er unge

Og skaper en dynamikk i rommet.

Vi må holde oss fast

For ikke å bli en del av boken.

SANGEN

Sangen kommer inn vinduet

Og fordyper seg i oss,

Mens vi letter på strupen

Og synger.

Og toner fra en annen virkelighet

Blir til orkester i byen

Når alle er våkne.

Sangen har en makt som skaper

Det vi ikke venter,

Og fyller oss med glød.

Vi synger sangen om oss selv,

Og er som et levende frø

Som vokser til himmelen

I en vakker melodi.

SORG

Søster sorg er i rommet

Og tar i meg i armene sine,

Og bærer frem sine bekymringer

Mens jeg ennå ikke vet.

Og dagen blir mørk og trist,

Uten lys, og jeg gråter

For å bære over med ordene

Som holder meg fast

I et gitter av sorg.

OMKRING

Omkring meg er bare fjell.

Jeg ville møte den ene,

Men nå er det for sent.

Ingenting skjer av seg selv.

Hadde jeg vinger,

Kunne jeg skrudd tiden tilbake.

Da var jeg Gud.

Alt er en tanke.

Jeg trenger et frø som kan vokse,

Så jeg har noe å klatre i

Når mørket roper.

Hvorfor er jeg her i dag?

Mange muligheter forteller,

Valgene stod i kø.

Jeg måtte ha ly for natten.

Og den lunefulle vinden

Førte meg hit.

 

Gullfeber-Ill.

GULLFEBER - Poesi 1990-99 - D3 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

D3*

FREMTIDEN

Fremtiden rykker stadig nærmere,

Og vi rusler rundt

Med vårt elskelige hjerte.

Vi legger en varm duk på skulderen,

Så den syke skal bli frisk.

Men fremtiden er ikke langt borte.

Den smiler i sol og vind.

Men ingen gjennomlever det samme.

Ingen er like i denne verden.

Jeg skal øve meg i å se,

Andre øver seg i ordet.

Vi prøver å tenke det som ikke er tenkt,

At noen snart må flytte,

Så det kan bli ledige rom.

Vårt elskelige hjerte banker og tikker

Som et hellig lokomotiv.

Det skal ta oss med over alt,

Og gi oss utsyn og gleder.

Om vi trenger håndspåleggelse,

Favner himmelen oss,

Og vi kan gå videre som elskelige barn.

HØYDE

Takk, nå er jeg komt i høyden,

Niende etasje - med boblebad.

Jeg frykter ikke stormen der nede.

Om huset svaier,

Har det dype røtter.

Det er støpt i tidens hjul

Og er en del av systemet.

Alt vil tape seg.

Også kroppen føler tidens nag,

Og er uroet.

Vi leser i avisen, og bøyer oss

For å feie støv.

Vi er begravd i gamle tanker,

Og lukker oss inne.

Vi har det vi treneger:

Ord og brød, en seng,

Tv, og en lukket dør.

TIL STEDE

Jeg er til stede med min sjel,

Med min kropp.

Jeg jobber med innretningen.

Korridorene er klare,

Møblene er på plass,

Og kornet modnest til høsten.

Uansett må ikke jaget og stresset

Ta livet av oss,

Men ordet og bildet må komme frem,

Så lyset kan skinne

Så vi kan være gyldige på veien

Til de evige fjell.

Jeg er til stede og spiser fisk,

Holder meg våken

Og har navnet på leppene.

Jeg kan gå på veien i blinde

Og tillate meg å sitere dikt

Fra et gammelt album.

VINDU

Gjennom alle vinduer er en vei.

Jeg ser ut, selv om ruta er smal.

Og hvert øyeblikk gjenkjenner jeg noe nytt

På byggeplassen.

Her er åpenhet, åpenbaringer,

En strøm av liv.

Lyset strømmer på, og vi kan se dypt

Inn i landskapet.

Alle skjulte hemmeligheter blir synlige

I vårt indre.

Og vi klarer ikke formulere bildene

Med ord.

Vi er overlesset av inntrykk,

Og må hvile.

MAGER

Selv om du er mager,

Har du mange tanker,

Og ordene dine kan vekke latter

I gamle kropper.

Øynene dine er skarpe,

Men du trenger kanskje briller

For å se hele jordkloden.

Du er ingen gud,

Og må forholde deg til den scenen

Du hører hjemme.

Rommet ditt eldes, men her er du,

Og forløses en vakker dag.

Restene blir fragmenter i vinden,

Som faller som støv

Og lærer oss forklaringen

Og de ti bud.

KROPPEN

Jeg forstiller meg kroppen din.

Du omfavner alle.

Det er naturlig for deg å søke

De som trenger omsorg,

En ekstra dytt.

Du helbreder svimmelhet og sår hals 

Ofte går du på akkord med tiden

Og hjelper de svake,

Så de får full styrke i kroppen.

Du sprinter hjem

Og holder de gamle i armen,

Så ingen trenger å frykte.

Om kroppen forfaller, er sjelen våken

Og trenger næring.

Du gir av ditt fat, og forkynner fred

Til alle som vil ta imot.

Dine hender er varme, og favner alle.

Din stemme synger liv i kalde bein,

Og lyset kommer inn, -

Så øynene får en ny glød.

GULL

Jeg lot slagg være slagg

Til gullet kom frem i mine årer.

Og i den gruven jeg var

Kunne ingen finne bunnen.

Gullet ble til bilder og dikt

For pasienter over hele verden

Som søkte næring i ordet

Som driver feberen bort

Og helbreder de syke.

Dette ordet går dypere

Og lærer mer.

Det kommer fra visdommens kilde,

Og bor i hjerteroten

Som en spire til evig liv.

SNAKKE

Skal en snakke,

Må en lære å tie.

Ikke alle ord skal frem.

Bare den som kjenner regelen,

Kan lære kunsten.

Hvert ord har sin form,

Hver dør har sin åpning.

Det gjelder å treffe rett,

Så ingen blir såret

Eller støtt ut i mørket.

  

Ordene har kraft.

Navnet helbreder.

Blomstene løfter sin egen kropp

Og kjenner varme fra solen.

Når vi snakker, sår vi ordet

Som gull fra klar himmel.

Vi snakker ikke til gras og trær,

Men til mennesker

Som har et evig lys i hjertet,

Som strekker seg mot den usynlige.

R.Larssen-Ill