FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P1 – Sigve Lauvaas

Foto-ill.

Foto-ill.

FRUKT

BARHET

VERDEN

Poesi

1991-2

Sigve Luvaas

 Nobel  forlag

 ^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^

*P1.

PERSONLIG

En hånd går gjennom verden.

Og verden sirkler i en bue

Rundt solen, rundt oss.

Svært tålmodig må verden være.

Og solen er vårt daglige lys,

Som holder øye med oss.

Månen gir håp på reisen

Gjennom den mørke dalen.

Månen griper oss som en pleierske

Og planter frø i jorden.

Lyset er en fruktbar veiviser

Som svinger seg med makt og myndighet.

Den gir oss en stemme i verden,

Og et navn å gå til.

Å SE

Å se alt, er en stor begivenhet.

Vi behøver ikke å tro.

Vi kan bare se med våre øyner,
Og vi oppdager alt som gror.

Vi kjenner at vi hører til.

Jeg må smile av livet rundt meg:

Hvor mye oppmerksomhet,

Hvor mye galleri

Klarer vi egentlig å absorbere?

Fuglene snakker sitt språk,

Og fjellene har en egen melodi

Som forkynner trygghet.

Å se bakketoppen i sol og regn

Skaper nye inntrykk.

Jeg er klar til å ta imot blomstene.

Jeg er klar for tusen stemmer

I sommerdrakt.

SKRIVEBORDET

Skrivebordet venter.

Jeg holder stolen varm, og skriver litt hver dag,

Som en gammel mann med hatt.

Jeg skriver fra kontoret,

Og sender brev til Afrika.

Jeg holder kontakt med en verden

Som seiler på den engelske kanal,

På vei til Amerika.

Jeg skulle ligne Shakespeare eller Ibsen,

Og pusset ord til den store gullmedalje.

Ideene fløy, og jeg hørte skrik fra katakombene.

Og englene åpnet døren til en ny dag

Ved skrivebordet, der lampen lyser

Og vinduet er åpent til naturens klavermusikk

I det store landskapet, ser jeg en engel.

Jeg skriver dråper, og regnet siler ned.

Men jeg er på mitt kontor, som en konge,

Og kjenner ro og fred.

Menneskene rundt meg fortviler

Over høstens knitrende latter,

Og gravene synger i morgensol,

Og tiden går og går.

Jeg må øve meg å møte nye stemmer.

Jeg må ta imot en fremmed gjest

Som en søster eller bror.

Jeg må øve meg å møte ordet nåde.

JEG SER

Jeg så døden i trærne.

Og åkeren smeltet som et ansikt

Og ble til aske og sand.

Nå ser jeg ingenting mer,

Og trærne står alene i skogen.

Den vanskelige tiden er over oss.

Men jeg har unnfanget ånden,

Og har lepper til å tale, og hender

Til å trykke på tastaturet.

Jeg favner ordene som små barn,

Og gir dem en stemme i teksten

Som forvandler oss som brød og vin.

ÅND

Er det så vanskelig

Å bli unnfanget i ånden,

Bli bærer av alfabetet, ordene,

Som skaper glede og fred?

De nakne trærne puster i vår verden

Og viser sitt sanne ansikt.

Sånn blir også vi et galleri for folkeslagene,

Med øyner og ører, og et hellig håp.

Ånden tar bolig i oss

Og gjør oss til tjenere.

Vi tæres av angst, men blir oppløftet

Av åndens kraft, som lever i ordet.

FUNNET FOR LETT

Jeg er veid og målt, og funnet for lett.
Jeg har mistet en dimensjon,

Og må søke kraft i tidens hjul.

Mens toget går og menneskene raser langs veien,

Tenker vi på Gud som kan løfte alle

Høyere enn stjerner.

Fjellene står støtt. Og jeg elsker løftet om evighet,

Men klarer ikke helt å se sporene

Til en hvit himmel med avganger.

Perrongen er gjengrodd,

Og dørene til venterommet er låst.

Jeg er veid og målt, og funnet for lett.

Stemmen blir hvisket ut, og navnet

Blir oppløst i jord.

SL-6 år