 |
| K.Herredsvela-Ill. |
D4*
DET
SOM KOMMER
Det
evige har slått rot i meg.
Det
som kommer, er allerede i verden.
Rommet
er skyfritt, solen er klar.
Det
er liv i dypet.
Det
eventyrlige rommet kaller,
Og
lyden er som et mektig signal.
Den
ene kommer på veien, og lyset
Skinner
fra evige armer.
Jeg
hører det jeg alltid har hørt,
At
mennesker føder i smerte,
Men
glemmer smerten
I
glede over et nyfødt barn.
FUGLER
Her
er fugler over alt.
De
pløyer luften
Og
stuper mot syd,
Men
vender alltid tilbake
Som
en trofast venn.
Fugler
er huslige.
De
vet hvor de hører til,
Og
har et eget språk.
De
lengter,
Og
ærer de døde med et nikk.
Fugler
tror ikke,
Og
har heller ikke noen kirke.
De
synger sin salme i trærne
Og
binder verden sammen
Med
levende musikk.
ORDENE
Ordene
faller ikke til ro
Som
gamle folk.
Ordene
er alltid i bevegelse.
I
bøker kan vi hermetisere ord,
Til
en viss grad.
Men
de lever, og har utsikt til månen.
Ordene
forkynner fred
Og
gir oss nåde.
SKRYTE
Jeg
skryter ikke av meg selv,
Men
ordene som bor i meg
Kan
komme langt.
Jeg
kan flette en korg,
Men
innholdet kan jeg ikke lage.
Vinranken
gir avling,
Og
hvetekornet må dø.
Men
gud er den samme.
Jeg
kan ikke skryte av fremskritt,
Men
ordene er dyktige
Og
bryter lydmuren.
Ingen
grenser kan stoppe ordet
Fra
begynnelse.
Jeg
kan ta mange skritt,
Men
bare et er nødvendig:
Å
gå gjennom porten
Fra
døden til livet.
VENNER
Stjernene
er mine venner.
Ofte er jeg ute
Ofte er jeg ute
Og
spiller klinkekuler.
På
himmelen er klinkekuler i hopetal.
De
lyser veien, og minner om engler
Som
hyller den vise.
Stjernene
er greiner på et tre.
Et
gulltre troner i det fjerne,
Der
ømhet og kjærlighet bor.
Og
greinene bøyer seg til jorden,
Og
kysser støvet.
ORDET
Vi
må komme bort ifra
Ord
som hater og dreper.
Vi
må lære godhet,
Og
søke å leve i en verden
Som
overlever
På
grunn av ordets makt.
Vi
må ikke slippe oss utfor.
Broen
kan være høy,
Fjellet
bratt.
Og
uten øyenvitner
Kan
ingen få svar.
Vi
må puste i rommet,
Så
verden kan se lys.
Når
vi har plantet,
Er
det Gud som gir vekst.
Når
vi har forkynt ordet,
Er
det ånden som virker.
Uten
kjærlighet, ingen glede.
Uten
ordet, ingen himmel.
BYEN
Vi
trenger ikke stanse
Under
treet.
Ved
morgengry brenner buskene
Og
blir til tempel.
Sjøfarere
tror de er ved verdens ende,
Men
det er soloppgangen
Som
skaper lyset i greinene
Og
farger jorden gul.
Byen
ble grunnlagt på høyden,
Så
den skulle bli til gull hver morgen.
Her
lever folket som greiner på vintreet
Og
skaper liv i urgammel jord.
Byen
lyser langt til havs,
Og
glitrer i sjøen
Som
en stjerne fra opphavet
Med
lange føtter.
BOKEN
Menneskene
legger ikke bort boken,
De
bare snur den.
Boken
forholder seg til menneskene
Som
ordet til alt som er skapt
I
himmel og på jord.
Som
lyset kommer boken til syne
Mens
vi ennå er unge
Og
skaper en dynamikk i rommet.
Vi
må holde oss fast
For
ikke å bli en del av boken.
SANGEN
Sangen
kommer inn vinduet
Og
fordyper seg i oss,
Mens
vi letter på strupen
Og
synger.
Og
toner fra en annen virkelighet
Blir
til orkester i byen
Når
alle er våkne.
Sangen
har en makt som skaper
Det
vi ikke venter,
Og
fyller oss med glød.
Vi
synger sangen om oss selv,
Og
er som et levende frø
Som
vokser til himmelen
I
en vakker melodi.
SORG
Søster
sorg er i rommet
Og
tar i meg i armene sine,
Og
bærer frem sine bekymringer
Mens
jeg ennå ikke vet.
Og
dagen blir mørk og trist,
Uten
lys, og jeg gråter
For
å bære over med ordene
Som
holder meg fast
I
et gitter av sorg.
OMKRING
Omkring
meg er bare fjell.
Jeg
ville møte den ene,
Men
nå er det for sent.
Ingenting
skjer av seg selv.
Hadde
jeg vinger,
Kunne
jeg skrudd tiden tilbake.
Da
var jeg Gud.
Alt
er en tanke.
Jeg
trenger et frø som kan vokse,
Så
jeg har noe å klatre i
Når
mørket roper.
Hvorfor
er jeg her i dag?
Mange
muligheter forteller,
Valgene
stod i kø.
Jeg
måtte ha ly for natten.
Og
den lunefulle vinden
Førte
meg hit.
 |
| Gullfeber-Ill. |
No comments:
Post a Comment