 |
| R.Larssen-ill. |
HER
Her
er jeg nå,
Nedgravd
av rim og snø.
Barndommen
er i det blå.
Jeg
forstår meg ikke på rikdom.
Penger
er makt.
Jeg
sover med gull og diamanter
På
tempelplassen.
Jeg
er en ufrivillig helgen
På
vei til paradis.
Jeg
løper ikke etter ord.
De
kommer til meg som frø
Og
gir meg nye krefter.
Jeg
jakter etter visdom,
Men
selger ikke sjelen for et stykke brød.
Jeg
vil ha ord som lever og vokser
Inn
i fremtiden.
LAND
Et
land består ikke bare av folk
Som
holder av hverandre.
Noen
kan være skadeskutt i krigen
Som
raste for lenge siden.
Landet
tar imot oss som hører til
Som
en minoritet i verden.
Vi
er beskyttet av lover
Vi
aldri har sett i fuglekassen.
Vi
bor ganske enkelt i dette landet
Med
høye fjell og vidder.
Men
vi har en kirke som tar imot oss
Som
den vi er akkurat nå.
BØKER
Bla
gjennom bøker, ord, tårer.
Bla
til noen våkner.
Og
trikken kommer og går.
Bøkene
tømmes i butikkene.
Bensin
tømmes i havet.
Jorden
dør.
Uten
bøker dør Norge.
Nelliker
fra fremmede land
Vokser
vilt i skråningene
På
lune steder.
Bøker
krymper til ord på nett
Som
vi kan lete etter
Om
kvelden.
Bla
i bøker, og eksporter papir, ord
Til
Afrika, til analfabeter
Som
trenger å lære.
Bøker
åpner utsikten.
Dører
blir åpnet til universet
Som
lyser dag og natt
Til
leken er ferdig.
BEGRENSNING
Vi
har våre begrensinger.
Jeg
er ikke flink til alt,
Og
ofte setter været en stopper.
At
jorden er rund, kan ingen benekte.
Men
språket holder oss sammen
Og
gir oss et gitter av selvtillit,
Helt
til det rakner, og vi trenger hjelp
Til
å holde ut.
Men
en forsikring er ikke gyldig
Når
tiden preger oss
Til
avskjed.
SOL
Solen
smiler til oss
Og
legger sin munn på berget.
Solen
snakker og drikker
Av
jordens mektige druesaft.
Usynlige
tråder trekkes over landet.
Og
inn i vår stue går lyskabler
Fra
et fremmed univers.
Vi
er opplyst av solen og verden
Som
taler, og underviser oss
Om
å leve i dag.
KRUKKE
Vi
er en krugge, en stav,
En
tavle på veggen.
Alt
vi lever blir skrevet ned
Til
minste detalj.
Det
gjelder å holde bitene sammen,
Være
venner med oss selv.
Vi
må beskytte trekronene.
Overgrep
kan forekomme,
Og
skygger ler langs veien
Til
vi ikke hører mer.
Vi
er en krukke, og er formet
Til
å ta imot, og gi.
Vi
lever for å bety noe stort
Til
minste detalj.
TID
Ordet
tid seiler over oss,
Og
følger oss hver dag
Som
en pust fra Gosen.
Tiden
knapper våre støvler
Og
åpner huset for engler
Som
bor i nærheten.
Vi
lever i ordet som fyller oss
Med
vinger og frø
Som
flyr med vinden.
Tiden
seiler i dager og netter
Og
forvandler menneskene
Hver
dag i samlebåndet.
Tiden
puster oss i nakken
Og
roper navnet, hvisker
En
ny tid med gull i håret.
ENDELIG
Endelig
ser jeg land.
Utsynet
tar nesten pusten.
Det
åpner seg en stillhet
Som
letter mitt åndedrag.
Jeg
ser smilende marker
Med
åpne roser.
Endelig
er den hemmelige reisen slutt
Og
jeg kan se frem til en ny tid
På
Løvebakken.
Her
er makten jevnt fordelt
Mellom
fattige og rike.
Og
navnet forteller hvem vi er.  |
| R.Larssen-ill. |
No comments:
Post a Comment