FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P4 – Sigve Lauvaas

Skogshorn-Ill.

*P4.

ANSIKT

Hele ansiktet forteller om livet.

Hvert sekund er skrevet inn

I åringenes hellige vev.

Den som elsker livet

Har mye lys og varme å gi.

Og alt kommer for en dag

I ansiktet.

Ansiktet er livets speil, et bilde

På historien fra fødsel til grav.

Vi snakker med ansiktet.

Og åndens kraft utgår frå sjelen,

Som speiler hvert menneske

I onde og gode dager.

Øynene er sjelens vinduer

Inn i en travel verden.

Ansiktet forteller det innerste

I menneskelivet,

Og gjør oss synlige over alle grenser.

Vårt ansikt har en stemme

Og et navn.

ROLIG BEGYNNELSE

Klokken tikker sakte mot tolv.

Israel er spredd over hele jorden.

Øyner lyser i folkehavet.

Hvor er slekten? Hvor er far og mor?

Alle leter etter noen

Som er kommet bort i mylderet.

Stille bøyer vi vårt hode

Og ber om et under,

At hieroglyfene må bli synlige,

At de døde må stå opp.

Klokken tikker på mange språk.

Vinden begynner å vandre.

Og menneskene vandrer i hopetal

Over hav og land.

Båtfolket finner nye øyer,

Og legger seg rolig i skumringen.

En ny dag vil fortelle veien videre.

Båtfolket klamrer seg til håpet,

Og holder seg i ro før stormen.

STUM

Jeg er stum, og har ikke ord.

Jeg har mange ønsker. Jeg skriver og maler,

Men blir ikke anerkjent,

Blir ikke sett og hørt.

Jeg er stum som natten, og holder meg i ro

Blant skogens gamle trær.

Og fjellet venter.

Jeg mediterer over de hellige skrifter.

Jeg er stum, og er glemt av massen,

Og av mine egne.

Selv om jeg slår ring om deres liv,

Kjenner de meg ikke.

Tiden brister i evighetens vektskål.

Verden har talt, og ingen er funnet verdige.

Men han som roper i ødemarken kjenner veien

Og tar oss med til de levendes land.

Enda jeg ikke er synlig, og uten ord,

Får jeg del i arven.

Jeg er glemt av verden, og utstøtt fra slekten.

Jeg er et frø på bristepunktet,

Men finner nåde i navnet, i den usynlige

Som gir oss alt.

SNAKKER

Jeg snakker med trær og blomster.

Jeg snakker med meg selv,

Og føler meg tilsidesatt, adskilt.

Jeg er et offer i mengden, og skal tie.

Jeg ligger i søvnløse netter og tenker

Hele veien fra begynnelsen.

Øyelokkene presser seg sammen

På morgenkvisten,

Og fuglene banker på døren.
Solen gløtter inn.

Jeg sover i tidevannet. Jeg sover

Til nye krefter vekker meg til en ny dag.

Jeg kjenner bølgene og havet.

Jeg er strandet på en øy, uten fyrlykt.

Men en stemme overvelder meg.

Den kommer fra fjellet - som et drønn,

Og et kraftig lys møter meg i døren.

En stemme snakker til meg

Og gir meg et navn.

KROPPEN

Jeg har et lass av smerter

Og ligger søvnløs.

Men i all lidelse tenker jeg på Gud.

Jeg hører til i det store bildet,

Og må reparere kroppen

Før fotografen kommer.

Jeg skal være med på festen

Og har liten tid.

Kroppen er et telt, en bolig

Den stunden jeg lever her.

Om bølgene kommer fra havet

Og skyller over land, er jeg i trygge hender.

Mitt navn er skrevet i boken,

Og porten er åpen

Til Jerusalem, til et evig liv.

 

Negev-ill.