 |
| K.Herredsvela-Ill.
D3*
FREMTIDEN
Fremtiden
rykker stadig nærmere,
Og
vi rusler rundt
Med
vårt elskelige hjerte.
Vi
legger en varm duk på skulderen,
Så
den syke skal bli frisk.
Men
fremtiden er ikke langt borte.
Den
smiler i sol og vind.
Men
ingen gjennomlever det samme.
Ingen
er like i denne verden.
Jeg
skal øve meg i å se,
Andre
øver seg i ordet.
Vi
prøver å tenke det som ikke er tenkt,
At
noen snart må flytte,
Så
det kan bli ledige rom.
Vårt
elskelige hjerte banker og tikker
Som
et hellig lokomotiv.
Det
skal ta oss med over alt,
Og
gi oss utsyn og gleder.
Om
vi trenger håndspåleggelse,
Favner
himmelen oss,
Og
vi kan gå videre som elskelige barn.
HØYDE
Takk,
nå er jeg komt i høyden,
Niende
etasje - med boblebad.
Jeg
frykter ikke stormen der nede.
Om
huset svaier,
Har
det dype røtter.
Det
er støpt i tidens hjul
Og
er en del av systemet.
Alt
vil tape seg.
Også
kroppen føler tidens nag,
Og
er uroet.
Vi
leser i avisen, og bøyer oss
For
å feie støv.
Vi
er begravd i gamle tanker,
Og
lukker oss inne.
Vi
har det vi treneger:
Ord
og brød, en seng,
Tv,
og en lukket dør.
TIL
STEDE
Jeg
er til stede med min sjel,
Med
min kropp.
Jeg
jobber med innretningen.
Korridorene
er klare,
Møblene
er på plass,
Og
kornet modnest til høsten.
Uansett
må ikke jaget og stresset
Ta
livet av oss,
Men
ordet og bildet må komme frem,
Så
lyset kan skinne
Så
vi kan være gyldige på veien
Til
de evige fjell.
Jeg
er til stede og spiser fisk,
Holder
meg våken
Og
har navnet på leppene.
Jeg
kan gå på veien i blinde
Og
tillate meg å sitere dikt
Fra
et gammelt album.
VINDU
Gjennom
alle vinduer er en vei.
Jeg
ser ut, selv om ruta er smal.
Og
hvert øyeblikk gjenkjenner jeg noe nytt
På
byggeplassen.
Her
er åpenhet, åpenbaringer,
En
strøm av liv.
Lyset
strømmer på, og vi kan se dypt
Inn
i landskapet.
Alle
skjulte hemmeligheter blir synlige
I
vårt indre.
Og
vi klarer ikke formulere bildene
Med
ord.
Vi
er overlesset av inntrykk,
Og
må hvile.
MAGER
Selv
om du er mager,
Har
du mange tanker,
Og
ordene dine kan vekke latter
I
gamle kropper.
Øynene
dine er skarpe,
Men
du trenger kanskje briller
For
å se hele jordkloden.
Du
er ingen gud,
Og
må forholde deg til den scenen
Du
hører hjemme.
Rommet
ditt eldes, men her er du,
Og
forløses en vakker dag.
Restene
blir fragmenter i vinden,
Som
faller som støv
Og
lærer oss forklaringen
Og
de ti bud.
KROPPEN
Jeg
forstiller meg kroppen din.
Du
omfavner alle.
Det
er naturlig for deg å søke
De
som trenger omsorg,
En
ekstra dytt.
Du
helbreder svimmelhet og sår hals
Ofte
går du på akkord med tiden
Og
hjelper de svake,
Så
de får full styrke i kroppen.
Du
sprinter hjem
Og
holder de gamle i armen,
Så
ingen trenger å frykte.
Om
kroppen forfaller, er sjelen våken
Og
trenger næring.
Du
gir av ditt fat, og forkynner fred
Til
alle som vil ta imot.
Dine
hender er varme, og favner alle.
Din
stemme synger liv i kalde bein,
Og
lyset kommer inn, -
Så
øynene får en ny glød.
GULL
Jeg
lot slagg være slagg
Til
gullet kom frem i mine årer.
Og
i den gruven jeg var
Kunne
ingen finne bunnen.
Gullet
ble til bilder og dikt
For
pasienter over hele verden
Som
søkte næring i ordet
Som
driver feberen bort
Og
helbreder de syke.
Dette
ordet går dypere
Og
lærer mer.
Det
kommer fra visdommens kilde,
Og
bor i hjerteroten
Som
en spire til evig liv.
SNAKKE
Skal
en snakke,
Må
en lære å tie.
Ikke
alle ord skal frem.
Bare
den som kjenner regelen,
Kan
lære kunsten.
Hvert
ord har sin form,
Hver
dør har sin åpning.
Det
gjelder å treffe rett,
Så
ingen blir såret
Eller
støtt ut i mørket.
Ordene
har kraft.
Navnet
helbreder.
Blomstene
løfter sin egen kropp
Og
kjenner varme fra solen.
Når
vi snakker, sår vi ordet
Som
gull fra klar himmel.
Vi
snakker ikke til gras og trær,
Men
til mennesker
Som
har et evig lys i hjertet,
Som
strekker seg mot den usynlige.
|
 |
| R.Larssen-Ill |
No comments:
Post a Comment