FRØ I VIND Poesi 1998 – s.39-42 *Sigve Lauvaas

Sommer-ill.

ELSKE

Jeg elsker snøen.
Jeg elsker regnet, og vannet.

Jeg elsker å bli sett.

Det rolige vannet drypper

På fortauskanten.

Det drypper fra telefonstolper.

På lange telefonstrenger

Henger dråper til tørk.

De skal løftes av solen.

Jeg elsker regnet,

Og plukker lyng og strå i regnet

Som danser på verandaen.

Tenk en regnværsdag

Under en magisk solviser

Midt i verden, midt i livet.

Jeg er den vakreste på jord,

For jeg elsker regnet,

Og jeg har fått en ny søster.

LETE

Jeg leter etter alt som er vakkert.

Jeg speider etter den ene.

Hele livet er jag etter vind.

Men når mitt ansikt lyser,

Har jeg funnet den rette.

Jeg leter dager og netter,

Og bærer et håp å finne den ene

Som kan flette livet sammen

I kjærlighet - til hverandre. 

HØST

Høsten kommer, det er sant.

Alt vi sår, skal vi høste.

Frø i vinden vokser opp,

Men kanskje ikke der vi tror.

Lær meg du å så vakre frø,

Så jorden kan blomstre i glede

Over alle som er til stede.

Lær meg å bygge ditt hus i kjærlighet,

Så jeg kan leve.     

VINTER

Aldri var vinteren så kald

Som i Kautokeino og Karasjok.

Aldri så jeg noen dø av frost,

Uten noen sypresstre.

Vinteren krøp ned i molda,

Og jeg ble redd for kuldegradene

Som stivnet til

Som små klikk på tastaturet.

Varangerfjord og Tanafjord

Var en islagt strek. -

Og havet utenfor en vinterbro,

Der himmelen brenner bål.

  

ÅKER

Jublende grønne vår,

Syngende lauv i li.

Snart er kornet i jorden,

Og snart er det høst.

Jublende grøderik jord

Dekker vårt fat.

Sol, vind og regn

Forvandler åkeren til mat.

Åkeren smiler mot høst,

Og jorden trenger hvile.

Menneskene baker brød

Og forbarmer seg over sine.

BY OG LAND

Før bodde alle på landet.

Nå er byen inn.

De bygde et skur i utkanten.

I dag har de flotte bil.

Tiden svinger som havet.

Alt går litt opp og ned.

Dagen svinger som været,

Og alle ønsker fred.

Vi reiser ut til en holme

Og fisker krabbe og mort.

Dette er fredsparadiset,

Og alle vil ha det stort.

Om søndagen er det byen,

Og alt må lesses av.

Vi reiser frem og tilbake

Til alle finner sin grav.

JEG ER

Jeg er en stille pike,

En elsket skatt.

Jeg har litt sølv i håret,

Og pynter meg for noen

Jeg nesten aldri ser.

Jeg er en liten pike

Med kjole av damask.

Jeg blinker inn i speilet

Og tenker på en sommer.

Snart vil jeg favne deg.

Jeg er en stille pike,

Og vinden er så mild.

Jeg tar en tur med sykkelen.

Det er så deilig vær i dag,

Og jeg er ganske ung.

ØYNER

Små øyner kan se mye,

Små føtter kan gå langt.

Jeg speider ut i været,

Og undres over månen

Som er så lenge borte.

Jeg speider først en stjerne,

Små øyner i det blå.

Jeg elsker den jeg elsker.

Og det kan alle spå.

Men hvor er denne ene

Med gullknapper på?

Jeg ser igjennom luften.

En engel er det visst –

Som stirrer ned på jorden,

Og løfter meg

Til lykkelandet, paradis.

Bjarne Eriksen-ill.

FRØ I VIND Poesi 1998 – s.33-38 *Sigve Lauvaas

Korn-ill

SÅ FRØ

Det du sådde

Er dråper i havet.

Men uten disse dråpene

Ble ikke havet til.

Kornet du sådde

Vokser til daglig brød.

Uten disse såkorn i verden

Ville barnet dø.

Frø til sultne munner,

Til fugler og dyr,

Skaper liv rundt bålet.

Det er et eventyr.

Så frø for dine kjære.

Velsign hvert frø på jord.

Ditt hjerte vil nok lære

At frø er vakre ord.

LYKKE

Det var lykke når solen kom

En dag i april.

En lykkelig morgen

Bæres vi over havet med fly.

Det er lykke å gå på stranden

I Karibiens vakre sol.

Lykken møter oss alle

En dag i april.

Det er lykke i livet når barnet er født.

Og velsignet er du som får leve

I kjærlighet – med far og mor.

Din lykke er lys ifra stjerner.

BEKKEN

Bekken sildrer, surkler, synger,

Suser med i vind og vær, -

Fryser til når frosten kommer.

Bekken kommer fra sin kilde,

Og stuper tungt i fjellet ditt

Som gamle kongletrær.

Bekken puster som en unggran,

Springer frem med hopp og sprett.

Du er våken som en hane.

Bekken kommer.

Bekken synger i april

Navnet ditt.

BARFØTT

Jeg går barføtt i graset,

Over svaberg og lyng.

Jeg er åpen for naturen,

Som åpner sitt vindu for meg.

Jeg går naken i graset

Og puster og ler.

Jeg er født inn i naturen,

Og skal finne meg til rette der.

Jeg går barføtt i verden

Og flyr under stjernehavet.

Jeg er velsignet med alt

Og er rik som himmelens barn.

  

MENNESKER

Vi bygger broer til hverandre.

Små ord flyr gjennom luften.

Vi skriver brev. Vi lever

Og drømmer om en fremtid

Med den ene.

Armene er urolige. Vi strekker oss

Som gras og trær, som blomster.

Vi sprer frø i verden, små frø

Som forsyner jorden med grøde.

Våre liv er velsignet hver dag

Med luft, lys og vann.

Vi drikker av kilden,

Og forsoner oss med mørket.

I søvnen får vi nye krefter.

Vi drømmer om å erobre nytt land,

Og speider i det ukjente.

Vi vil opp og fram – som barnet,

Og søker en stjerne.

VI LEVER

Vi lever i et timeglass.

Vår tid er avmålt.

Dagene åpner for været,

Som klamrer seg til alt og alle.

Vi lever i sol og regn,

Og dagene er talte.

Snart er vi tørre blad i vinden,

Og reiser lykksalig bort.

DRIVKRAFT

Lyset er en drivkraft.

Vi spiller på lag med lyset

Og heier lyset frem.

Våre ord og gjerninger

Må være forvandlet i lyset

For å nå sitt mål.

Lyset driver oss i kjærlighet

Og åpner tynne vegger.

Det sprenger is og mørke natt

Så vi kan se

Og kjenne at vi lever nå.

STRØM

Vind er strøm i luften.

Den jager over huset vårt

Og langt, – til verdens ende.

Vi måler strømmer i havet

Og i dype elver.

Det strømmer vann fra fjellet.

Hver dråpe er en kraft

Som sprenger på.

Vinden bølger i havet

Og jager med en veldig kraft

Så hele verden skjelver.

Lyset strømmer inn i oss

Og gir oss fred og vakre drømmer.

Vi betaler skatt og alt vi må,

For kraften som vi trenger.

Grankongler-ill.

FRØ I VIND Poesi 1998 – s.29-32 *Sigve Lauvaas

Liljekonvall-ill.

SMÅ DIKT

Små dikt

Trenger store rom

For å bli oppdaget.

Jeg leser små dikt med begeistring.

De bærer mye av sjelens ro

Og kroppens tyngde.

Små dikt gir seg ikke ut for å være

Gigantiske byggverk,

Men kan likevel ha gullkorn

Som frø til en ny åker.

LYS

Jeg følger nattens lys

Gjennom dalen, over fjellet

Til en husklynge ved havet.

Her har slekten levd i hundre år,

Og jeg er kommet tilbake.

Jeg føler meg lykkelig blant mine egne,

Og vil gjerne sende min hilsen.

Jeg er født og oppvokst, og lever

Behagelig med lys fra mange mennesker

Som åpner sitt hjerte i kjærlighet

Over den ene

Som nå er kommet hjem.

  

LETTELSE

Det er en lettelse

Å gå over broen, kjenne trygghet

Og høre til i samfunnet.
Det er en lettelse

Å legge fra seg en tung bør

Før oppstigningen.

Noen mørke sider har livet,

Men jeg føler lettelse

Å ha blitt ferdig med huset.

Hagen blir aldri ferdig.

Det får blomstre

Til den store gullmedalje

Når våren kommer.

BILDER

La ikke regn og vind

Bryte ned figuren, portrettet.

Stå oppreist i stormen.

Vær ærlig med livet.

Kjenn menneskene rundt deg

Som venner

Med myke øyner, med håp for livet.

De trenger din kjærlighet.

Se den enkelte i bildet

Som streifer hele verden.

Vær sterk og modig, og løft lyset

Så noen kan se at vi lever.

  

BOKSTAVER

Bokstaver blir til ord

Og setninger med tekst

Som flyter over alt

Og bestemmer våre liv.

Bokstavene jager oss

Fra morgen til kveld,

Og forteller budskap

Fra ulike kilder.

Vi vet snart ikke hva vi skal tro,

For bokstavene flyter

Som frø i vannet

Og skaper en ny tid.

Det gjelder å leve i nærhet

Til mediene, som formidler

Bokstavene som preger alt

Med våre liv.

PROFET

I ødemarken levde en gang en profet,

Og engler kom med mat.

Snart blir hele verden offer i spillet

Om kornhøsten.

Hvem er profet i dag

Og kan bære frem budskapet.

Den som ikke arbeider, skal ikke ete.

Den som sår, skal høste grøden.

Og alle skal bli mette.

Profeten roper i ødemarken etter vann.

Og fjellet åpner seg

Så alle kan drikke seg utørste

I skyggen av Morbærtreet ved Jakobs brønn.

FRØ I POSEN

Jeg har kanskje noen frø i posen.

Kanskje bør jeg dele litt med deg.

Her er frø for hele livet.

Se, de vokser på din kjørevei.

Blomster spirer over alt i verden.

Frø i posen ble til tusen trær.

Jeg har frø til alle sammen.

Alt jeg har, skal videre en dag.

KONGELIG

Jeg lever kongelig i dag,

Og bor litt utenfor en deilig by.

Her er trapp og vei til alt jeg har,

Og mitt hjerte gleder seg

Over barn, og barnebarns barn.

Solen kommer ganske tidlig

Og gir meg trøst og håp.

Dagen går, og jeg må hente posten

Før mørket kommer inn

Og jeg må legge meg.

Jeg lever kongelig, og venter månen.

Et lite glimt er kongelig musikk.

Jeg følger livet gjennom vindusruten.

Jeg er gammel nå,

Men passer huset mitt.

Jeg låser døren,

Og er alene med bøkene i rommet.

Jeg drømmer om den ene,

Og skriver navnet

Som lyser av visdom og kjærlighet.

Det er kongelig poesi.

Kongelig poesi-ill.

FRØ I VIND Poesi 1998 – s.25-28 *Sigve Lauvaas

Kittelsen-ill.

TIDEN

Det arbeidende folket

Står oppreist midt i tiden

Med åpne øyner,

Og skjuler ikke sin undergang.

De har skåret seg gjennom berget

Og anlagt en by

På fremtidens måkeskjær.

Og her kommer ingen med bil.

Arbeiderne ber på amuletter,

Og går sakte mot stupet.

Fremtiden er en oase i blått

Som lyser, men ingen kjenner dagen.

DRØM

Jeg har drømt om vinger

Som gjør menneskene til fugler.

Jeg har drømt at hjerter kan fly

Og møte hverandre.

I tidens siste fase

Dyrker de korn i Sibir,

Og Grønland er et paradis

For folk som elsker levende kilder.

Jeg har drømt om en regnbue

Som legger sine vinger over jorden

Og gir oss en helaften

Med sirkuskarusell.

Jeg ser frø i luften, og skyer

Som strømmer imot oss fra havet.

Regnet fosser ned, og alle frø reiser

Som små båter over sjø og land.

INNERST

Innerst i alle mennesker

Er et dyp.

Her er sjelens og åndens speilbilde.

Det hvisker til vårt hjerte.

La oss reise mot det veldige havet

Og gjenforene kreftene i lyset,

Som baner vei gjennom alt

Inn i fremtiden.

Vi er på drift, som tømmerstokker,

Og blir fanget opp av fiskere

Som kjenner grunnen

Og vet veien til vårt hjerte.

Innerst er vi urolige for morgendagen

Som seiler utenfor vinduet.

Vi bærer lengsel av kjærlighet:

Å kjenne tidens budskap.

AVGUD

Menneskene er forlatt.

De kjenner seg ofte bortglemt, unyttige.

Som tiggere på jorden trenger vi en avgud,

For vi kjenner ikke Gud.

Vi blør for urettferdighet og vold i verden

Og gjemmer oss bak fire vegger

Som himmeltørkere i godstolen.

Vi er glasskår på veien.

Vi brenner i solskinn, og søker gullkalven.

Vi ønsker å vinne i lotto, for vi trenger alt

For å skape en ny gud i virvaret.

SNART

Snart ser jeg ikke ut lenger.

Jeg er opptatt av alt

Som rører seg i ordspinnet

Fra avistrykkeriet.

Og Nrk har sine faste sendinger.

Jeg makter nesten ikke å tenke på mer,

Og jobben krever sitt.

Jeg er i fullt arbeid for å overleve.

Jeg skriver brev til konger og presidenter

Om verdens tragiske utgang.

Men ingen hører, ingen ser.

Alle er døve og blinde, halte og syke.

Snart er jeg alene igjen i fjorden.

De andre reiser til byen

For å studere, finne seg en jobb, -

Og etablerer seg i sikre omgivelser.

Barn og barnebarn skal vokse opp

Uten en grønn flekk rundt huset.

Det er internett som er fremtiden.

Der kan vi møte noen til en kopp kaffe.

Å BÆRE

Kanskje ord bærer mitt navn,

Bestemmer veien, løfter meg.

Kanskje omdannes mine tanker

Til malerier, poesi,

Og føder en ny atmosfære.

Fordi jeg er svanger med ordene

Er jeg bærer av en ny tid -

Som forsoner mørke og lys

Til en oase for kjærlighet

Som åpner veien til paradis.

DITT LIV

Åpne ditt liv

For alt som er rett.

Åpne ditt liv for ordet.

Brødet og ordet er en hellig deig

Som smelter sammen

Til livet.

Ditt liv holder hus

Med kropp og sjel.

Du flyr som en fugl i rommet.

Ditt liv er en sum av alt

Som er skapt.

Du stiger og synker som havet.

Lyset kan løfte ditt liv i sky.

Og ordet kan forme deg

I tiden hjul.

Som frø vil du spire og gro,

Og vokse mot stjerner

Som et tre i skogen.

TYVE ÅR

Som tyveåring

Sprang jeg i fjellet.

Og der fant jeg fred og ro.

Jeg husker en enkel sti

Til noen gamle fattigfolk.

Jeg besøkte dem ofte.

Og arvet et gammelt fat

Med Fader vår.

Lys fremtid-ill.

FRØ I VIND Poesi 1998 – s.21-24 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

HER

Her er jeg nå,

Nedgravd av rim og snø.

Barndommen er i det blå.

Jeg forstår meg ikke på rikdom.

Penger er makt.

Jeg sover med gull og diamanter

På tempelplassen.

Jeg er en ufrivillig helgen

På vei til paradis.

ORD

Jeg løper ikke etter ord.

De kommer til meg som frø

Og gir meg nye krefter.

Jeg jakter etter visdom,

Men selger ikke sjelen for et stykke brød.

Jeg vil ha ord som lever og vokser

Inn i fremtiden.

LAND

Et land består ikke bare av folk

Som holder av hverandre.

Noen kan være skadeskutt i krigen

Som raste for lenge siden.

Landet tar imot oss som hører til

Som en minoritet i verden.

Vi er beskyttet av lover

Vi aldri har sett i fuglekassen.

Vi bor ganske enkelt i dette landet

Med høye fjell og vidder.

Men vi har en kirke som tar imot oss

Som den vi er akkurat nå.

BØKER

Bla gjennom bøker, ord, tårer.

Bla til noen våkner.

Og trikken kommer og går.

Bøkene tømmes i butikkene.

Bensin tømmes i havet.

Jorden dør.

Uten bøker dør Norge.

Nelliker fra fremmede land

Vokser vilt i skråningene

På lune steder.

Bøker krymper til ord på nett

Som vi kan lete etter

Om kvelden.

Bla i bøker, og eksporter papir, ord

Til Afrika, til analfabeter

Som trenger å lære.

Bøker åpner utsikten.

Dører blir åpnet til universet

Som lyser dag og natt

Til leken er ferdig.

BEGRENSNING

Vi har våre begrensinger.

Jeg er ikke flink til alt,

Og ofte setter været en stopper.

At jorden er rund, kan ingen benekte.

Men språket holder oss sammen

Og gir oss et gitter av selvtillit,

Helt til det rakner, og vi trenger hjelp

Til å holde ut.

Men en forsikring er ikke gyldig

Når tiden preger oss

Til avskjed.

SOL

Solen smiler til oss

Og legger sin munn på berget.

Solen snakker og drikker

Av jordens mektige druesaft.

Usynlige tråder trekkes over landet.

Og inn i vår stue går lyskabler

Fra et fremmed univers.

Vi er opplyst av solen og verden

Som taler, og underviser oss

Om å leve i dag.

KRUKKE

Vi er en krugge, en stav,

En tavle på veggen.

Alt vi lever blir skrevet ned

Til minste detalj.

Det gjelder å holde bitene sammen,

Være venner med oss selv.

Vi må beskytte trekronene.

Overgrep kan forekomme,

Og skygger ler langs veien

Til vi ikke hører mer.

Vi er en krukke, og er formet

Til å ta imot, og gi.

Vi lever for å bety noe stort

Til minste detalj.

  

TID

Ordet tid seiler over oss,

Og følger oss hver dag

Som en pust fra Gosen.

Tiden knapper våre støvler

Og åpner huset for engler

Som bor i nærheten.

Vi lever i ordet som fyller oss

Med vinger og frø

Som flyr med vinden.

Tiden seiler i dager og netter

Og forvandler menneskene

Hver dag i samlebåndet.

Tiden puster oss i nakken

Og roper navnet, hvisker

En ny tid med gull i håret.

ENDELIG

Endelig ser jeg land.

Utsynet tar nesten pusten.

Det åpner seg en stillhet

Som letter mitt åndedrag.

Jeg ser smilende marker

Med åpne roser.

Endelig er den hemmelige reisen slutt

Og jeg kan se frem til en ny tid

På Løvebakken.

Her er makten jevnt fordelt

Mellom fattige og rike.

Og navnet forteller hvem vi er.  

R.Larssen-ill.