FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P13 – Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

*P13.

HAGEN

Fuglene har fløyet.

Frukt og bær er i boks.

Hagegjære er veltet,

Og hvem som helst kan lete etter smuler

På Salomos borg.

Svanene har fløyet.

Elven reiser mot havet,

Som venter i all sin stas.

Her går båter og fisk fra fjernt og nær

Til dekket bord.

Fuglene har fløyet.

Jeg sitter med sorg i stemmen

Og tenker på vandringen.

I hagen hadde menneskene ly.

I verden er krig,

Og ikke alle får leve.

LAMPEN

Lampen brenner.

Det er kveld i tabernaklet.

Hjemme er lysene tent

Og alle dører er lukket.

Lampen brenner i taket

Og fyller rommet med lys.

Mitt hjerte gleder seg over landet

Som våkner til liv.

Det vokser liljer og konvaller i hagen,

Og lampen skinner som en sol

Over levende og døde.

Den vokter helligdommen,

Og fører menneskene til seier

På Herrens ord.

Lampen er lys i mørke,

Og et hjem på jord.

Lampen er et symbol på skapelsen.

Og frøet gir perspektiv til barnet,

Og far og mor.

Lys i skogen-ill.

TRÆR

Jeg kjenner parken med små statuer,

Jeg kjenner trærne som lyser fred.

Og hele verden er sang og glede

For den som lever i kjærlighet.

Men over grensen, på andre siden,

Er brøl fra løver en daglig frykt.

Når stormen raser går båt på skjæret,

Og fjellet sprenges av ild og død.

Jeg kjenner skogen med trær som lyser

Og viser vei til en nådig sti.

Her preger mennesker spor for livet,

Og maler landskapet med et smil.

Og trær og blomster vil nynne sangen

Om ordets ånd på et gamlehjem.

Og fuglen lokker, og finner tonen

Og danser tett med en hjertevenn.

Det er om våren og parken smiler.

Det lukter ømhet fra byens barn.

De sender kjærtegn med varme drømmer

Om form og farge, og nakenbad.

SKYER

Skyene driver. Fuglene flyr.

Det er høst over landet,

Og snøen maler hvitt

Under en blåsvart sky.

Skyene sprader i sol og vind.

Snart er det vinter

Og skogen er taus.

Jeg går alene under drivende skyer.

Det fryser på stien,

Og jeg er en enslig mor på et gamlehjem.

Jeg flyr som en fugl over fjellet.

Jeg er som ull i vinden,

Og flyr med skyene til andre siden,

Og kommer hjem til jul.

JEG VENTER

Jeg venter på våren.

Jeg venter og verker i hofter og knær,

Og ryggen roper om hjelp.

Jeg venter på et under.

Jeg venter at noen skal be

Og legge hendene på mine skrøpelige ledd.

Jeg venter at noe skal skje med kroppen.

Jeg har ikke noe valg.

Kroppen er mitt hjem, min bolig.

Kroppen er mitt telt, mitt slott.

Det er her jeg bor - med hele meg.

Jeg venter på varme hender som lindrer smerter.

Jeg venter på en ny dag med sol.

Jeg venter på våren med fuglesang og latter.

Jeg venter på et møte med deg.

Jeg venter på min utvalgte, den ene

Som kan helbrede, og lege mine sår.

Jeg venter på en fornyelse, en forvandling.

Jeg venter på en ny dag, en ny fødsel.

Jeg venter på våren.

Våren-ill.

BYEN

Gatene er plutselig tomme.

Kulden feier brosteinene

Og pusser vinduene med havsalt.

Byen maler sin egen kake, og smuldrer

Mens ørkensanden legger seg tett i trappene.

Byen er folketom.

Et spøkelse vandrer i gatene.

Det er byens vokter,

En original fra en annen verden.

Han leter etter skatter,

Men finner ikke et grønt strå,

Bare gull og betong.

Ingen er tilbake,

Ingen stemmer kan høres.

Men plutselig ser jeg skyggen av et fly

Med nødlast.

Men det er for sent. Byen brenner.

Flammene vitner for seg selv.

Byen er en skygge av verden,

Og byen er menneskenes hjem

I lidenskap og frykt.

Ondskapen regjerer på veier og torg,

Og de utvalgt er maktesløse

Før den store dagen

Med evig vår.

JEG LEVER

Jeg skriver mitt liv. Jeg lever

Og har munnen fylt med ord.

Jeg lever som en konge,

Og trenger ikke ferie.

Jeg står opp hver morgen

Med en pute under armen.

Jeg lener meg til livet – til jeg stuper.

Jeg er en stemme av tusen.

Jeg har rett til å leve, og bøyer meg frem.

Jeg vil ha øyekontakt,

Kjenne at jeg hører til.

Jeg lever i skrøpelighet, men ser lyset.

Jeg vandrer mot forvandlingens time,

Og jeg skal få en ny kropp

Med et ansikt som lyser.

Jeg skal lyse med min stemme

Til verdens ende.

Jeg skal lyse min sjel, og elske de andre

Som søsken, som de utvalgte,

Som Israels rest, som hellige barn

Fra en omtåket verden.

M.Skjelbred-ill.

FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P12 – Sigve Lauvaas

Monet-ill.

*P12.

SMÅ HJERTER

Jeg skal meditere over tapet.

Små hjerter i hvit silke

Tegner et kors.

Jeg skal meditere over ordet

Som vekker meg hver morgen,

Og lyset i himmelrommet.

Jeg skal meditere over alle

Som ikke kan gå,

Som aldri fikk lov til å reise seg.

Sånn er verden blitt.

Vi taper i alle retninger,

Og kaller oss gode mennesker.

Jeg skal meditere over smil og tårer

Som regner ned i landskapet.

Jeg ser små hender

Som reiser et tårn i verden.

Jeg skal meditere over hvite bånd

Og små hjerter i livet.

HVERT ORD

Hvert ord er en stemme, en gaffel

I instrumentet, en note i stativet

Som holder oss til det ualminnelige

I verden – som styrer våre liv

På veien til Jerusalem.

Hvert ord bæres med smerte.

Likevel er styrken i ordet, som dagen,

En uovervinnelig bølge av kjærlighet.

Hvert ord kommer til oss

Som lys fra kilden, som manna

På en uendelig ørken,

Der ingen fikentrær kan blomstre,

Og ingen mennesker setter spor.

FJELL

Det finnes fjell for sorg og fjell for glede.

Det finnes hvite og mørke fjell,

Og noen er høyere enn livet.

Det finnes fjell som stuper i havet

Og bader seg som troll i dypet.

De er fra en annen verden

Og kjenner ingen grenser.

Mine fjell er vennlige og vakre.

De holder sitt øye i nabolaget

Og elsker å pynte seg som mektige damer

Og gode menn i politikken.

Alt som fryder meg er røttene til fjellet,

Som speiler seg i det blå havet.

Fjellet er enslige - som gras og trær,

Og har en mektig stemme.

Fjellet styrer livet over hele verden

Helt til det siste.

Når fjellet raser, kommer menneskene i nød,

Og ber om nåde.

Men da er det for sent å snu.

Når vulkanen vokser, kryper elg og rådyr,

Og menneskene dør som fluer.

Bare fjellet er stort nok til å se barnet

På vei til månelyset

Uten armer og bein, uten stemme.

I de dager søker alle et hjem,

Men hele jorden brenner som en ildovn,

Og det høres skrik og jammer,

Men ingen kan hjelpe.

  

Foto-ill.

FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P11 – Sigve Lauvaas

Foto-ill.

*P11.

ØYER

Menneskene rundt meg er øyer i havet.

Hver dag skyller noe på land.

Vi står oppreist, vi ser og bebreider.

Vi ønsker en harmløs strand, -

Hvor båtene kan gli sakte forbi.

Når de tuter på været, vekker de meg.

Jeg er et fyrtårn i verden.

Jeg elsker å være et lys

For alle jeg møter på veien.

Jeg elsker livet.

Jeg er en øy i havet. Jeg er som de andre,

En stemme, med flytevest.

Jeg vet ikke helt hva som skjer,

Og oppdager bølger og skygger.

Jeg klamrer meg til fjellet.

Jeg vil ikke dø.

Se, øyene hvisker til hverandre

Og skriver på runestein.

De tror de kan overleve, men glemmer

Å elske de andre - som seg selv.

VISDOM

Visdom vekker oss til å se

Lys i mørke, håp i fortvilelse,

Og fremtid for alle som lever i ordet,

Og kjenner navnet som vin og brød.

Visdom er selve livet.

Visdom er kjærlighet og fred.

DRØM

Kan vi bare drømme,

Utsette virkeligheten, og drømme

Om et nytt liv –

Med hengende frukttrær

Og gulkledde kornåkrer?

Kan vi bare drømme noen år,

Til vi er i en blomstrende hage

Med moreller,

Og lever med utsikt til alle land,

Og kjenner freden

Som en kraftig puls i veven?

Kan vi drømme at vi er

Rike på ånd, og har visdom

Til all god gjerning,

Så vi kan være et lys i mørket,

En veiviser på øde sletter,

En trøst for de sørgende

Og fordrevne –

Som mangler et hjem.

STEMME

Jeg vil være en stemme

For de stemmeløse,

En hånd for de som trenger hjelp.

Jeg vil være et lys på veien,

En blomst i hagen, et frø

Som spirer og gror

Av kjærlighet og nåde.

Jeg vil være en hilsen til mine søsken

Som søker tilflukt, et hjem

For alle som søker sannheten

Og elsker livet.

Visdommen er en pryd for landet,

Og en klar stemme

For den som hører ordet,

Og tar det inn i sitt hjerte

Som en pust fra evighet.

ROLIG

Jeg føler meg rolig nå.

Dette er mitt siste skrik.

Jeg er ikke helt ferdig.

Enda er der en tid igjen,

Hvor jeg kan plante og så.

Jeg er rolig på barneværelse.

Alle vil få det godt, et langt liv

Med oppgaver som tjener saken.

Det gjelder å være i rett båt

For å bli hørt og sett.

Det gjelder å ha antenner og følehorn

For verdens ondskap

Og sønderrevne språk.

Jeg er rolig for fremtiden.

En høyere makt styrer i gode og onde dager.

Og jeg kan ikke løfte en finger,

Uten nåde, uten krefter som er gitt meg

Fra skapelsen.

UNDER

Jeg tror på under.

Og alle barn kan få oppleve et under.

Og farløse skal finne sin far

På veien til de evige boliger.

Jeg tror at under er vanlig,

At det skjer hver dag, hele tiden.

Jeg tror at vi er sløve, som ikke ser.

Jeg hører brus av ånden

Som beveger menneskene til å tro

På en nådig Gud.

Jeg mediterer over ordet,

Og tror at noe er hellig, at lyset

Åpenbarer sannheten

Som viser seg som en hvit tråd

Gjennom historien, frem til i dag.

Det er bare et under som kan redde verden.

Jeg tapetserer veggene med bilder

Av mennesker som har opplevd under.

De forteller om sitt liv, og er mine venner.

De er et under,

Og deres stemme skal bli tydeligere

Og tydeligere.

Og snart vil sannheten lyse for alle

Som en blomstereng,

Som hvite roser i himmelspeilet,

Som krokus og tulipan.

  

R.Larssen-ill.

  

FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P10 – Sigve Lauvaas

Fot-ill.

*P10.

SISTE REST

Jeg har reist over hele verden

Og møtt de hvite bussene.

Men snart gror alt igjen,

Og ingen husker.

Når vi sier farvel, suser vinden

Og regnet kommer.

Og sommerens milde lys

Pleier alle sår.

De har levd bak gitter av jern,

Og kjenner tidens krav.

De søkte fred og forsoning

Foran en åpen grav.

Kroppen ble brent på bål.

Alle eiendelene ble konfiskert.

Men den siste skal bli den første

Når de våkner.

Da skal de høre barnelatter

I paradis.

KLÆR

Alt jeg har, er et par tøfler

Og et stykke tøy.

Jorden eier jeg ikke,

Og huset roper av tomhet.

Jeg er sårbar, og går på stien alene.

Jeg er fri til å sette spor,

Men dekker over livet

Med støv fra fabrikken.

Klærne blir til mold,

Og kroppen skranter.

Jeg er sårbar for sykdom,

Og ansiktet går i dvale.

Håret er hvitt som et laken,

Som snø fra i fjor,

Men jeg lever.

Jeg kler meg i en fargerik drakt,

I arv og miljø.

Klær skaper folk, og musikken åpner dører.

Den stemmer landskapet for en ny dag.

Og jeg kan gå ut til de andre

Som en ny skapning.

VEV

Jeg er en tråd i veven,

En liten hvit tråd av ull.

Og tråden vokser med meg,

Og veven blir større og større.

Og snart dekker den hele jorden.

Jeg er blitt opplyst.

Jeg ser veier over alt.

Trafikken er både synlig og usynlig.

Den går i strie strømmer

Gjennom vinduer og dører,

Og over alle hustak og fjell.

Veven jobber natt og dag

Og fletter seg sammen til et bilde

Fra begynnelsen,

Og møter oss hver morgen med et smil.

Veven er virkeligheten,

Og den umettelige, hemmelige verden,

Som vi kaller drøm.

Veven er selve livet. Alt vi er

Lengter å vise seg fram.

Vi er som en blomst som åpner seg

Som små barneøyne.

Vi er en stemme i landskapet,

En tråd i veven.

Vi lever, og setter spor.

PÅ VEIEN

Hun går på veien som en ånd,

Og kommer gjennomsiktig

Opp trappen til oss.

Hun setter seg og snakker om løst og fast.

Men ordene er speil i vannet.

De forteller noe mer, som et ansikt,

Som kroppen, og måten hun går på.
Øynene speider etter lys i mørket.

Hun søker sin Gud.

HVOR LENGE

Hvor lenge må jeg være en tigger?

Jeg går her på jorden

Og tørster etter vann og brød.

Hvor lenge kan jeg se solen, kjenne liv i kroppen?

Hvor lenge kan jeg holde av noen,

Uten å dø?

Jeg plages av skygger. En hånd holder meg

I en mørk dal. Jeg ser ingen måne.

Jeg ser en rygg som bærer en tung bør.

Hvor lenge må jeg gå slik å kjempe

Med tusen spørsmål.

Hvor lenge må jeg nynne etter David,

Når ingen hører.

Jeg er utstøtt fra mine egne, jeg er et blad i vinden

Som farer over jorden.

Hvor lenge må jeg kjenne tomhet?

Hvor lenge må jeg be etter brød og vann

Før noen hører mitt rop?

Jeg lengter etter lyset

Som opplyser hvert menneske

Til visdom og evig liv.

Jeg lengter etter Gud.

I DAG

I dag er avisene på gaten

I rus over våren, i rus over trærne i parken

Som står grønne i april.

I dag kan alle barna feire friheten.

Norge er ikke lenger i krig.

De selger de norske flaggene nesten gratis.

Men noen vil tjene penger på restlageret.

Og i grålysningen kommer NRK

Med nye oppslag. Norge er fritt.

Og det nye flagget skal være grønt som våren

Med røde roser,

Som tegn på en ny stemme.

Det heter ikke jeg er, lenger.

Nå heter det vi.

  

MOnet-ill.

  

FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P9 – Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

*P9.

BILDER

Jeg tegner mitt hus

Og veien jeg må gå hver dag.

Jeg tegner portrett av en venn

Og en gammel låve,

Og en steingard rundt alt.

Jeg tegner fortløpende

Gate opp og gate ned i byen,

Som snart er overbefolket.

Jeg elsker å tegne gamle menn

Med stokk og hatt.

Jeg tegner, og trenger ikke pause

Med utstilling og publikum.

Jeg tegner livet, og elsker min egen penn,

Som gjør meg så glad.

Jeg elsker livet.

LÆRE

Jeg lærer å gå,

Lærer å si navnet.

Jeg snakker i rommet,

Og andre hører min stemme.

Jeg ser puter og bord,

Speil og bøker.

Snart lærer jeg å fortelle,

Og kroppen stabber i vei

Som en bil på hjul.

Jeg går under stjerner

Og filosoferer.

Jeg mangler ingen ting.

Jeg lærer navnet,

Og elsker alt,

Som gryn og margarin.

Jeg lærer å snakke med kroppen.

Jeg går lange turer,

Og ser over alle grenser.

Jeg er synsk. Jeg tror på under,

Og elsker å lære om kraften

Som skaper liv.

VOKSE

Jeg er vokst ut av en stjerne,

Jeg er vokst ut av kroppen.

Jeg vokser stadig,

Og er ganske stor.

Fingrene vokser, og sjelen.

Mine lepper vokser, og tungen

Former alt jeg skal si.

Jeg har vokst ut av meg selv

Og svever i luften.

Jeg vokser som en stjerne

Og lyser av liv.

Mine lemmer favner sommer og høst,

Og vinteren legger jeg bak.

Jeg favner våren med glede og trøst,

Og hilser den nye dag.

Jeg lever.

ØY

Jeg er ingen øy,

Men jeg er en øy som flyter

I melk og honning.

Jeg sier farvel, og flyter

På det veldige hav,

Med tropisk regn og storm

Fra uante krefter.

Jeg er en øy i universet,

En brikke i bildet

Som skaper rytme og alder,

Og gir oss et navn.

Jeg er en øy av ømhet og lys,

Og åpner sjelen for ordet

Som beveger meg

Med profetisk tale.

Jeg er ikke blind.

Jeg er en øy i havet med grønne palmer

Og en nådig sol.

Jeg er en øy for de etterlatte

Som trenger en bror.

HER ER JEG

Her er jeg.

Her er plagget som skjuler min skam.

Her er den tykke albuen

Som gikk gjennom sykelugaren.

Nå er jeg fri til å tale.

Jeg holder høyt tempo på stien,

Og passerer mange grenser.

Jeg soler meg i ordet -

Som vekker opp døde.

Her er jeg med hals og krage.

Jeg ser lyngen, og graset gror lang stien

Til snøen kommer.

Her er jeg med kart og kompass.

Jeg vet hva jeg vil.

Jeg går fra en gjengrodd oase

Til utsikten.

Jeg kan ikke spille trompet,

Men leser været i fjellet.

Jeg må kle meg med ull for å overleve.

Vinteren plager mitt hjerte.

Jeg fryser av tanken å være bundet

Til en endeløs isbre, uten nåde,

Uten himmellys.

Jeg ber for Israels barn.

Jeg gråter over hvite laken,

Og dekker min kropp.

Jeg har levd i førti år uten å se klart

Hvem som gav meg et navn.

Jeg har levd i tomhet og sorg,

Men nå kan jeg modig synge ut:

Her er jeg, og du er min sønn.

Jeg har født deg i dag.

M.Skjelbred-ill.