FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P3 – Sigve Lauvaas

KH-ill.

*P3.

VERDEN

Verden er fargerik og levende,

Og føder barn i millioner år.

Den er et hjem,

Og hvite laken vaier i vinden.

Ansikter møter ansikter,

Og barn synger og spiller,

Og noen gråter seg i søvn.

Latter og smil møter syke mennesker

På veien til Jerusalem.

Andre lever som før,

Som en fargerik bukett,

Og venter i stillhet på forløsningen.

Men snart går alle tomhendt bort.

Og alle er fryktelig alene

Den siste stubben.

Fra vinduet hører vi bare fossen fra fjellet

Og stille klunk fra en gitar.

En hånd favner oss, og vi hører en stemme:
Ta imot mine barn.

VIKTIG

Viktige mennesker er ansiktløse.

De går fra selskap til selskap, uten ord.

De tror de er hellige, men har et steinhjerte,

Og forblir uverdige.

De er blinde for de utstøtte,

Og regjerer uten myndighet fra gud.

De er viktige i samfunnslivet,

Og tror de er fullkomne. De kjenner ikke lyset,

Og dør i syndens garn, nakne.

Viktige mennesker, som ikke kjenner Salomo,

Går tomhendt til graven.

De har levd uten armer og bein,

Og uten et varmt hjerte for kjærlighet.

De kan ikke lyse for andre.

HVITE SKYER

Hvite skyer strømmer over meg,

Og solen slipper til

Gjennom et gitter av språk.

Ærbødigst ser jeg en engel,

Og tror det er Gud.

Jeg var barn, en ganske øm tjener

I det store huset med gull.

De hvite skyene følger meg enda

Som tegn på fred,

Og jeg kan ikke fornekte sannheten:
At Gud elsker verden,

Og vil frelse verden fra krig,

Ondskap og pest.

Gud er kjærlighet, og løfter barnet

Fra mørket til lyset.

Og hvite skyer strømmer over meg,

Og gir meg fred.

MEG SELV

Jeg har prøvd å være meg selv,

Prøvd å tråkke med små sko, og store sko.

Jeg har beveget meg varsomt på veien

Og kjent angst for livet.

Jeg har prøvd og prøvd å være ekte.

Jeg har fremhevet sannheten til døve og blinde,

Uten gehør, uten medynk.

Jeg har prøvd å tenke på de utvalgte.

Og ordet formaner oss

Å gi seg selv som løsepenge,

For å frelse verden.

Jeg har prøvd, og sitter igjen med et rikt liv.

Jeg har sett mennesker møte nåden.

De har blitt forvandlet gjennom ordet

Til en ny dag.

  

MEG SELV

Jeg har prøvd å være muntlig,

Og bestandig har jeg søkt etter fred.

Jeg elsker fullkommen fred

I nasjonens ansikter.

Jeg forblir på min post til jeg er ferdig.

Da vil jeg dyppe mine hender

Og kjenne pulsen i menneskemylderet.

Jeg vil se meg selv i speilet

Og tenke på navnet.

MAKT

Regjeringen regjerer,

Og folket må adlyde som slaver.

Våre hender er til for å tjene,

Være til rådighet

Og løfte jorden i giv akt.

De viktige mennene i NRK-monopolet,

I avisredaksjonen og på trikken,

Forventer at vi skal forbli lojale

Til det bitter end.

Makten fordeles til dem som har ansikt

Og sier ifra hvor grensen går.

Vi som lever langs veien,

Eller i høye blokker, kan ikke tenke selv.

Vi må ha noen som kan styre,

Så vi kan lene oss tilbake.

Å være en maur for eliten,

Er demokrati.

Å la maktmenneskene regjere,

Gir håp for en lykkelig verden.
Og vi skal ikke misunne de oppriktige

Som vil ha alt - for ingenting.

Vi må bare bøye oss i støvet

For øvrigheten.

Vår stemme blir forvaltet

Bak stengte dører.

Sånn er livet.

Fargerik by-ill.