 |
| Ut mot havet-ill. |
*P7.
FLYTTE
Jeg
skal flytte.
Hele livet mitt skal flytte,
Hele livet mitt skal flytte,
Men
noen spor er lagt igjen.
Jeg
skal flytte til et sted i Norge
Med
bybane og karusell.
Jeg
skal flytte nordover
Og
følge skinnegangen til topps.
Jeg
skal ankre noen timer fra stasjonen
Med
kart og kompass.
Jeg
skal flytte med hvite hansker
Og
en urolig sjel.
Jeg
skal flytte til et fyrtårn med utsikt,
Og
heise flagg, - når det er tid for det.
Jeg
skal flytte, og skrive om reisen,
Og
kjenne at jeg lever
Under
skiftende skyer og sol.
Jeg
skal holde hendene i været ved ankomst
Og
takke for alt,
Og
løfte min sjel til Gud.
RYGGSEKK
Min
ryggsekk er ikke tom,
Og
veien er bratt.
Jeg
går over høye fjell
Og
hviler under hengende måne.
Himmelen
har tusen knapper av gull,
Og
jeg har ingen penger.
Men
ordene løfter meg over jord
Med
syvmilsteg
Til
paradis grønne enger.
Min
ryggsekk er gammel
Og
anklager meg – å gå med faste skritt.
Den
ville nok sett at jeg lesset av
Så
livet kunne begynne på nytt.
Men
jeg orker ikke.
I
ROMMET
Barnet
sover.
Jeg
lager en vev.
Jeg
maler et portrett,
Og
skiller meg fra hus og hjem.
Og
rommet står ledig.
Barnet
sover på et herberge,
Og
skiller seg ut med sitt lange hår.
Hun
skriker ikke,
Og
er tålmodig som et barn,
Men
klamrer seg til rommet
Som
til en kantret båt.
Jeg
kan ikke svikte kallet,
Og
løfter henne ut av fattigdommen
Til
en lirekassemann.
Barnet
skal få det godt
Som
prinsesse.
Og
tiden går.
Jeg
står igjen ribbet i rommet
Og
venter på sykebilen.
Snart
er det jeg som må flytte.
Etter
vinter kommer en tidlig vår.
REISE
Jeg
har vært på reis, -
En
tur til Afrika,
Og
mellomlandet i Roma.
Jeg
fikk hilse på paven
På
en kort audiens
Før
vingene fløy med lang hals
Til
en syngende folkehop i Kenya.
Jeg
reiser uten følge
Med
en strengeløs gitar, og smiler
Med
vidåpen munn til alle
Som
elsker musikk fra dypet
I
folkesjelen.
Jeg
reiser til verdens ende.
FOLK
Alle
har et ansikt,
Og
ansiktstrekkene setter spor.
De
er som sol og regn, og vind og snø
I
landskapet, i verden.
De
er egentlig identiske med vår sjel.
Folk
kan aldri være uberørt
Av
livet rundt seg,
Og
alle er brikker i et stort maleri
Som
lyser i menneskehavet dag og natt.
Folk
kommer til verden som stjerner
Og
dør som munker og nonner, helt alene.
Og
de får sitt eget værelse i dyp mold,
Der
luften er tett,
Og
fotsolene uberørt av årstider og vær.
Der
vandrer de videre på tøfler
Mykere
enn bomull.
VANDRER
Jeg
er en vandrer
Og
opplever skiftene skyer.
Jeg
møter skiftende utrykk i landskapet,
Og
stjernene følger meg.
Jeg
vandrer med duft av syriner
Og
engler, og kjenner havets nattlige vind
Som
en øm pust.
Jeg
vandrer, og er uberørt av fjelltoppene
Som
lyser av isbre og vinter.
Jeg
går med sommersko over åsen
Til
en vid slette – som en gang vil bli til åkerjord.
Her
vil jeg slå opp mitt telt
Og
lese om Johannes i ødemarken
Som
møtte lyset.
Jeg
vandrer gjennom syv kontinent
Til
Kap det gode håp.
Her
skjedde et mirakel med skulderen
Og
en vissen fot.
Bare
kilden fra det levende vannet
Gir
nye krefter, og et hellig liv.
 |
| M.Skjelbred-ill. |
No comments:
Post a Comment