FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P10 – Sigve Lauvaas

Fot-ill.

*P10.

SISTE REST

Jeg har reist over hele verden

Og møtt de hvite bussene.

Men snart gror alt igjen,

Og ingen husker.

Når vi sier farvel, suser vinden

Og regnet kommer.

Og sommerens milde lys

Pleier alle sår.

De har levd bak gitter av jern,

Og kjenner tidens krav.

De søkte fred og forsoning

Foran en åpen grav.

Kroppen ble brent på bål.

Alle eiendelene ble konfiskert.

Men den siste skal bli den første

Når de våkner.

Da skal de høre barnelatter

I paradis.

KLÆR

Alt jeg har, er et par tøfler

Og et stykke tøy.

Jorden eier jeg ikke,

Og huset roper av tomhet.

Jeg er sårbar, og går på stien alene.

Jeg er fri til å sette spor,

Men dekker over livet

Med støv fra fabrikken.

Klærne blir til mold,

Og kroppen skranter.

Jeg er sårbar for sykdom,

Og ansiktet går i dvale.

Håret er hvitt som et laken,

Som snø fra i fjor,

Men jeg lever.

Jeg kler meg i en fargerik drakt,

I arv og miljø.

Klær skaper folk, og musikken åpner dører.

Den stemmer landskapet for en ny dag.

Og jeg kan gå ut til de andre

Som en ny skapning.

VEV

Jeg er en tråd i veven,

En liten hvit tråd av ull.

Og tråden vokser med meg,

Og veven blir større og større.

Og snart dekker den hele jorden.

Jeg er blitt opplyst.

Jeg ser veier over alt.

Trafikken er både synlig og usynlig.

Den går i strie strømmer

Gjennom vinduer og dører,

Og over alle hustak og fjell.

Veven jobber natt og dag

Og fletter seg sammen til et bilde

Fra begynnelsen,

Og møter oss hver morgen med et smil.

Veven er virkeligheten,

Og den umettelige, hemmelige verden,

Som vi kaller drøm.

Veven er selve livet. Alt vi er

Lengter å vise seg fram.

Vi er som en blomst som åpner seg

Som små barneøyne.

Vi er en stemme i landskapet,

En tråd i veven.

Vi lever, og setter spor.

PÅ VEIEN

Hun går på veien som en ånd,

Og kommer gjennomsiktig

Opp trappen til oss.

Hun setter seg og snakker om løst og fast.

Men ordene er speil i vannet.

De forteller noe mer, som et ansikt,

Som kroppen, og måten hun går på.
Øynene speider etter lys i mørket.

Hun søker sin Gud.

HVOR LENGE

Hvor lenge må jeg være en tigger?

Jeg går her på jorden

Og tørster etter vann og brød.

Hvor lenge kan jeg se solen, kjenne liv i kroppen?

Hvor lenge kan jeg holde av noen,

Uten å dø?

Jeg plages av skygger. En hånd holder meg

I en mørk dal. Jeg ser ingen måne.

Jeg ser en rygg som bærer en tung bør.

Hvor lenge må jeg gå slik å kjempe

Med tusen spørsmål.

Hvor lenge må jeg nynne etter David,

Når ingen hører.

Jeg er utstøtt fra mine egne, jeg er et blad i vinden

Som farer over jorden.

Hvor lenge må jeg kjenne tomhet?

Hvor lenge må jeg be etter brød og vann

Før noen hører mitt rop?

Jeg lengter etter lyset

Som opplyser hvert menneske

Til visdom og evig liv.

Jeg lengter etter Gud.

I DAG

I dag er avisene på gaten

I rus over våren, i rus over trærne i parken

Som står grønne i april.

I dag kan alle barna feire friheten.

Norge er ikke lenger i krig.

De selger de norske flaggene nesten gratis.

Men noen vil tjene penger på restlageret.

Og i grålysningen kommer NRK

Med nye oppslag. Norge er fritt.

Og det nye flagget skal være grønt som våren

Med røde roser,

Som tegn på en ny stemme.

Det heter ikke jeg er, lenger.

Nå heter det vi.

  

MOnet-ill.