FRUKTBAR VERDEN – Poesi 1991 *P8 – Sigve Lauvaas

Foto-ill.

*P8.

LYS

Lyset dufter av melk.

Det regner mirakler over jorden.

Små bilder av mennesker

Lyser som solen.

Ingen er uberørt av det som skjer.

Lyset vandrer i menigheten,

Og mennesker får nye ansiktsutrykk.

De smiler og ler,

Og holder hverandre i hendene,

De løfter hverandre.

Lyset regner som stjerner

Over alle uskyldige sjeler som tror.

De synger om navnet

Og favner hverandre i kjærlighet

Over lyset som skinner på jord.

ELV

Jeg ser en elv av melk,

Et fat med moreller.

Jeg ser en vidåpen elv som lyser,

Og vekker oss or søvnen.

Denne elven er vakker,

Med bjørketrær langs bredden.

Noen padler, andre ror.

Mitt liv nynner salmer av David.

Jeg har det så godt.

Klærne mine er hvite,

Og pleiersken holder ut med meg.

Hun speiler seg i elven,

Med klærne på.

  

TALE

Jeg er ikke gammel.

Jeg er vakker, uten misdannelser.

Jeg er vanlig, sier folk.

De snur seg på trikken, og roper:

Livet går videre.

Jeg skal av på neste stopp.

Her har jeg ti søsken.

Vi er elleve totalt, uten jammer.

En er falt ifra, og nå er vi ti.

Jeg er ikke gammel.

De andre er eldre enn meg,

Bortsett fra Turid, som kom sist.

Hun er snart femti,

Med utsikt til alle de andre

Som skriver slekten.

Jeg er ikke håpløs, og kan lese.

Jeg skriver mitt liv.

Det er ganske vanlig å speile seg

I rastløse mennesker.

Jeg føler det som en ære

Å leve med søsken på jord.

Da er jeg ikke hjelpeløs lenger.

FLYTTE

Jeg skal flytte til andre siden,

Flytte til en annen virkelighet,

Lære et nytt språk

Og treffe nye mennesker.

Jeg skal legge meg i solen,

Speile meg i vannet, og være fri.

Jeg skal vandre fra oase til oase

Og øse av levende vann.

Jeg skal være en tjener, en bror

For mine søsken.

Jeg skal flytte til paradis

Og møte alle mine venner.

Jeg skal flytte, flytte til det hellige landet,

Til Jerusalem og Salomo.

DE LÆRDE

De lærde skal veie og måle oss,

Finne ut hva vi duger til,

Om vi er kvinne eller mann

Og føler angst av sykdom og krig.

Livet mitt er i hendene til de andre

Som puster liv i glørne,

Og ønsker å ha en finger med i spillet.

De løfter oss etter håret

Og skriver en pris for samtalen,

Og legger oss i en mappe.

Vi anklages enkeltvis.

De lærde vil finne ut mer,

Og ha litt for bryet.

De ringer når de har ledig tid

Og limer navnet i kundelisten.

I SØVNE

Jeg ser livet i søvne.

Jeg ser den ene i døråpningen,

Og hun som ble så lenge borte.

Jeg klorer meg til drømmer,

Og klatrer i fjellet.

Jeg vil se det som er bortenfor alt,

Og være til stede når kongen kommer.

Prinsessene går frem på rad.

De lyser som stjerner

Og gir meg kyss på munnen.

Jeg ser levende opptrinn

Med barn og barnebarn.

Livet skal gå videre,

Og kjærligheten skal seire.

Jeg favner mine venner,

Og slynger meg rundt bordet

Til solen våkner igjen

Og tar oss med på sin reise

Med knopper og blad,

Med blomster og villskudd

Til den store dagen.

JEG ER

Jeg er en av ti.

Jeg er ikke vakker, ikke stygg.

Jeg er vokst opp mellom fjell,

Og ble tidlig sterk.

Jeg kledde meg med gamle klær.

Jeg arvet alt.

Det er vanlig i mitt liv å synge

Når ingen hører.

Jeg øvde meg lenge,

Og ble en stemme i natten.

Når andre sov skrev jeg vers.

Jeg skrev mine strenger av ord

Til en alminnelig vane.

Det ble mitt liv -

Å forme historien til poesi

Og bilder til å henge på veggen.

Jeg er et utskudd i flokken,

En plante som lyser av melk og honning.

Jeg vasker mine føtter i navnet

Som drypper av blod,

Og velsigner barnet med evig kjærlighet,

Og far og mor.

SØNN

Jeg er en sønn, en arving.

Med åpent blikk ser jeg frem

Til den store dagen.

Jeg er ikke blind.

Jeg ser lyset som omgir meg,

Og puster med vidåpne øyner.

Jeg kjenner stemmen,

Og bøyer meg ned for å drikke

Fra den evige kilden.

Jeg tror der er en vei for alle.

Jeg tror sønnen og navnet

Er min bror.

O.Garborg-ill.