 |
| Foto-Ill. |
*P6.
HVEM
ER
Hvem
er disse menneskene i blå dress
Som
ser etter stjerner?
Hvem
slynger seg rundt bordet
For
å få mer av alt?
Hvem
plager jentene i parken
Ved
solnedgang,
Og
blekner ved morgengry?
Hvem
er disse som flyr i rommet
Og
heier på FN?
Hvem
styrer verden, uten den ene?
Hvem
taler når andre tier
På
første klasse?
Når
jeg tenker etter, finnes ømhet og smerte
I
alle mennesker.
Og
alle kom nakne til verden.
Men
hvem ser alt, og holder liv i oss?
Hvem
er Gud?
SLIPPE
TAKET
Jeg
kan ikke slippe taket på min tro,
Og
jeg kan ikke slippe taket
På
mitt eget opphav.
Røttene
har sin historie,
Og
stammen og greinene viser vei.
Jeg
har syriner i hagen,
Og
syrintreet kan ikke slippe taket
På
jorden, som gir bonden korn i tusen fold.
Alt
er vevd i tid og rom.
Og
luften blir renset i lyset,
Som
favner hvert menneske med glede.
Jeg
har en stemme, og synger i kor
Til
den store gullmedalje.
Jeg
vil bli hørt, og budskapet er enkelt:
Slipp
taket fra massen, og vær deg selv.
Ditt
hjerte går for seier,
Og
falskhet og løgn blir ikke tålt.
Bare
visdommen fra Salomo får innpass
I
vår fruktbare åkerjord.
VÅKEN
For
å holde meg våken
Må
jeg spille fiolin.
Da
slipper jeg taket i forstillingen
Om
en fremmed planet.
Jeg
er en klode.
Alle
mennesker puster,
Og
ligner syrinblomsten.
De
drikker av jordens saft,
Og
gir seg selv.
Jeg
leser avisen, bøker,
Og
lytter til BBC
Eller
den lokale stasjonen.
Jeg
løser kryssord eller skriver
Til
mine kjære.
Hva
jeg enn gjør,
Holder
jeg meg våken
Under
stjernene,
Som
er mitt orkester i rommet.
De
vekker meg
Fra
sløvhet og tomme ord.
BARNET
Hva
gjorde hendene
Før
jeg løftet barnet, før vinteren
Fylte
sjelen med latter
Fra
en nyfødt arving?
Hva
gjorden fingrene
Før
jeg skrev navnet?
Jeg
gav barnet ømhet?
Hvem
tok barnet til seg som sitt eget
Når
krigen raste?
Hvor
er barnet i vår verden,
Uten
en mor og en far?
Hvor
er kjærlighetens orkester,
Som
fyller jorden med glede?
Hvor
er mitt barn?
MÅNE
Månen
er høyt hevet over oss.
Solen
er i stuen på morgenkvisten
Og
seiler i rute – dag ut og dag inn.
Månen
fyller min sjel med drømmer,
Og
vinduet er åpent om natten
Så
jeg kan høre bekken, –
Og
fuglene på morgenkvisten.
Månen
har en egen stemme, og spiller
På
polarisen, på hustaket og i båtripa.
Månen
er min venn
Og
sirkler rundt meg i gode og onde dager.
Den
elsker å svinge seg i mine drømmer,
Rundt
og rundt.
KULDE
Natten
trenger inn i meg,
Kulden
river i tretoppene
Og
biter i jorden.
Jeg
føler frost fra polhavet
I
mine lange, tynne årer,
Og
sleper meg over gulvet
Til
en ny dag.
Jeg
er hjelpeløs i kulden
Og
nynner en sang fra barndommen.
Jeg
er rastløs, og bøyer av for vinden
Som
skriker i takskjegget.
Jeg
er fremmed
Og
har ingen å gå til.
Kuldebroen
til andre siden
Speiler
månen.
 |
| Foto-ill. |
No comments:
Post a Comment