 |
| M.Skjelbred-ill. |
*P5.
FJELLET
Var
jeg et fjell, skulle alle få komme inn.
Jeg
skulle åpne porten
For
gullgravere og tjenestefolk,
Bønder
og prelater.
Legene
skulle få bevege seg fritt,
Uten
den hvite frakken.
I
dette rommet skulle freden senke seg over alle
Som
en due senker seg i landskapet.
Og
språket skulle deles ut
Som
smil og solskinn over fjellmassivet,
Som
strekker seg over hele jorden.
Alle
klamrer seg til det trygge.
Og
byggmesteren kjenner grunnvollen.
Det
er bare fjellet som har dype røtter.
Det
er bare fjellet som har forseglet inngangen
Til
det aller helligste.
GLEDE
Jeg
har sett instrumentene
Og
hører musikken i fjellet, i skogen.
Hele
landskapet er fylt opp av strenger.
Og
menneskemylderet våkner av musikk
Fra
en annen verden.
Det
er glede i en vakker gran, et morbærtre.
Gleden
strekker seg fra jorden
Til
himmelens stjerner.
Nattlyset
gir oss fred, og taler profetisk.
Det
skal komme en dag uten skyer,
Og
alle mennesker skal se
Det
evige lyset.
Da
er vi kommet ut av trengselen
Og
er født på ny.
TRÆR
VISNER
Ørkenen
sprer seg.
Grasmarkene
blir til øde sletter.
Livet
dør ut.
Trær
bøyer seg i stormen
Som
jager menneskene
Til
nye vannkilder.
Tidens
hjul tikker.
Skogen
er utbrent,
Og
havet skyller båtene på land.
Vi
har ikke mer å si til hverandre.
Sekkene
er tomme,
Og
bueskytteren er død.
Vi
er ikke mange igjen.
Bekkene
i fjellet er tørket ut
Og
eselet gaper etter luft.
Jorden
brenner.
Livløse
mennesker taler
Til
en annen verden.
INGENTING
Jeg
er ingenting, bare et frø.
Jeg
er en spire til nye krefter.
Jeg
er en spire til en ny klode.
Kraften
vokser ut av meg, og gir håp.
Jeg
er fylt av en indre spenning,
Og
vokser som en øy i havet.
Jeg
vokser som en isbre,
Og
smelter når tidens bølger roper
Med
skåler av gull.
Jeg
er et øyenvitne, men uten myndighet.
Jeg
er bare en tråd i veven,
En
hånd som banker på fjellet
Til
ingen nytte.
Jeg
er ingenting, og tier
Når
de andre er våkne i landsbyen.
TALE
Jeg
har talt. Jeg drømmer om Israel
Og
Harmageddon, og ser røde lys over alt.
Jeg
sluker nyhetene,
Og
avviser ingen i mitt hus.
Jeg
taler om å elske med utstrakt hender.
Jeg
taler om å elske en verden i tårer.
Og
møter de som ikke kjenner veien
Med
åpenhet om kjærlighetens lys.
Jeg
taler til mitt eget hjerte,
Og
bærer døden og livet med meg
Til
jeg visner, mett av dager.
Jeg
frykter uår og krig, men hater ingen.
Jeg
har talt om en hage med blomster og frukt,
Og
en verden som er unnfanget i glede.
Jeg
har talt om lykken å eie et rent hjerte,
Så
alle kan møte navnet,
Men
mest har jeg talt om kjærligheten
Til
vår søster og bror.
AVIS
Avissverten
ligger igjen.
Avisene
er delt ut, tomme for innhold.
Stemmen
er død.
En
avis er ingen tidsinnstilt bombe,
Men
et vindu mot verden,
En
klisterspiral i døren
Til
de utvalgte, statsministeren og kongen.
Avisen
kjenner ingen grenser, og bærer ordet
Som
nyheter til teltleiren.
Men
snart vil hele jorden fortæres.
Hvem
vil da bruke trykksverte til sport,
Ramaskrik
og dødsannonser?
Teateret
spiller siste akt. |
| M.Skjelbred-ill. |
No comments:
Post a Comment