NETTPOESI – 1999 – kp.17 Sigve Lauvaas

E.Munch-ill.

17.

LIVET

Livet er i vinden

Som skyene i atmosfæren,

Som tiden i alt.

Mitt liv er rikt på minner,

Og jeg er fortrolig med språket.

Jeg lever mellom andre.

Jeg har et nettverk rundt meg

Som sier ja og nei.

Og helt ordløs er jeg ikke,

Og synet er helt greit.

Jeg lukter og føler,

Og kjenner nærhet til livet.

Jeg opplever alt,

Men kan ikke hjelpe.

Mitt indre liv stråler av lys og varme.

Jeg gir av min omsorg,

Jeg gir av min tid.

Og du er min søster og bror

I vinterlandet.

LENGSEL

Menneskene lengter

Etter visdom.

De lengter etter lys og varme,

Og bygger hus for fremtiden.

De skoger og hogger gråstein

Til store pyramider.

Menneskene lengter

Høyere  enn Babels tårn.

Det mumler i byen

Og på havnen.

Menneskene rasler i gatene

Og i undergangen.

Underlig nok ser noen lys i tunellen,

Og blir til noe stort..

De setter avtrykk av sine hender

I høye byggverk,

Og skriver - Elsker du meg?

ORD

Jeg søker varsomt

Langs grøftekanten.

Jeg leter etter en nøkkel, et ord.

Jeg er så alene, og drømmer.

Jeg kan ikke verdensspråket,

Og har ingen å snakke med.

Jeg søker kjærlighet, og har utflukter

Til fremmede riker.

Jeg reiser alene, og vekker ingen oppsikt.

Jeg oppdager en verden med mange veier

Som slynger seg på kryss og tvers.

Jeg oppdager de navnløse,

Og føler meg helt alene.

Uten antenner, uten følehorn

Vandret jeg gatelangs i New York,

Og ble nesten dradd med

Som en vingeløs fugl.

I dag søker jeg ordet som forvandler

Den ene, og hele verden.

Jeg søker trøst i stillheten,

Der villblomstene bor.

  

E.Munch-ill.

NETTPOESI – 1999 – kp.16 Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

16.

RART

De sier det er for sent

Å bytte klær,

Forandre mening,

Vende om.

De sier det var bedre før,

Uten mobil,

Uten data og samlebånd.

Rart å tenke på tiden

Som raser videre

Hver dag, hvert minutt.

Og ingen vet hvor den blir av.

Rart at tiden er avleiret i fjell

Og gamle hus.

Tiden er støpt fast

I fortiden.

Kanskje den skal åpenbares

For alle en dag,

Så vi kan se våre egne spor

I historien?

KLOKKER

Klokkene tikker.

Noen synes det er greit.

Tiden har sin vandring

Som menneskene.

Klokkene tikker og går,

Og slokner ikke

Før lyset slokner i rommet.

Klokkene tikker i storm og stille

Og utbrer tiden,

Som fuglene utbrer sine vinger.

Selv om vi må skru klokken frem,

Eller tilbake her på jorden,

Vil den alltid gå sin gang

I fast mønster.

GITAR

Gi meg noen strenger

Til min gitar,

Gi meg noen toner

Til mitt hjerte.

Gi meg håp på veien,

Og tro meg frem.

Bær meg på armene dine

Over havet.

La gatelyktene skinne.

Gi meg en ny gitar,

Så jeg kan spille for verden

Melodier fra Israel.

Gi meg en syngende stjerne,

En tone fra livets vår.

Gi meg en festkledd bunad

Med mønster fra Rogaland.

LENGSEL

De kaller på navnet, de lengter.

De går over grønne enger, og synger i kor.

De søker det beste, de lengter etter fred,

Og skriver på fjellet en hellig ed:

Vårt hjerte blør. Gi oss kjærlighet.

M.Skjelbred-ill.

NETTPOESI – 1999 – kp.15 Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

15.

VINTER

Snøen faller tett

Kulden kryper inn i hus og hytter

Og borer seg langt ned i jorden.

Og mennesker dør.

Vinteren er et veiskille i livet.

Noen klarer ikke å passere,

Men stryker med i dragsuget.

Vinteren er sterk som fjellet

Og legger landet øde.

Vi har ingenting mer å si hverandre

Når døden skiller oss.

VÅREN

Når lyset kommer inn om våren,

Får vi en ny glød.

Kanskje er det samme gløden

Som gir blomstene en ny vår?

Kanskje er det lyset og varmen

Som lokker livet tilbake -

Og stryker oss på kinnet

Som en kjærlig mor?

Våren når oss igjen,

Og lyset åpner våre porer.

Lydløst kommer våren inn i mitt hus

Og stemmer mine strenger.

Jeg hører musikk fra rommet,

Og lyset favner oss alle

Med et smil.

Våren gir liv over alle grenser.

MEDITERER

Jeg mediterer om natten

Over et maleri.

Jeg ser meg i speilet – og mediterer

Et ansikt fra en drøm.

Jeg mediterer over navnet,

Og legger ord i kurven til et dikt.

Jeg har pensel og blyant,

Og maler hele natten.

Jeg tenker på opphavet,

Og en grønn verden med poesi.

Jeg føler en åndelig atmosfære av kjærlighet

Til alle mennesker som elsker

Levende lys.

ORGEL

Orgelet slutter å spille.

Kirken er tom.

Trafikken utenfor er ganske stor.

Mange har lyttet til Beethoven,

Og noen ble dradd med.

Orgelet slutter aldri å spille

I mine ører.

Jeg hører orgeltoner i rommet,

Og nynner til tonene

Som løfter taket.

Orgelet blottlegger alt,

Hever seg over sangen,

Forsterker byggverket, og lyser

I alle regnbuens farger.

Og taperen kan synge for full hals.

  

Køln-ill.

 

NETTPOESI – 1999 – kp.14 Sigve Lauvaas

Trær i lys-ill.

14.

HØST

Når høsten kommer,

Og sommeren ligger bak,

Er fargene som et glassklart slør

Med solstråler i eventyr.

Den milde luften

Gjør kvelden ren og klar.

Og hvert et tre som bøyer seg

Av tyngden sin, - av frukt og bær,

Gir alt de har.

Høsten gir oss modne aks

Og livets brød.

Høsten samler mennesker til bordet sitt,

Som bugner av kjærlighet

Over alle grenser.

GI AVKALL

Gi avkall på makt og eiendom,

Og du er fri.

Den som krever og krever,

Blir selv et bytte.

Men den som vil gi,

Skal få kjærlighet i overflod.

De sterke, de mektige

Med store eiendommer

Som lever i sus og dus,

Burde tenke på de fattige i verden

Som trenger et sted å bo,

Et nytt liv.

Gi avkall på egoisme og hat.

Elsk din fattige søster og bror

Med en kjærlig hånd.

Og lær dem å elske navnet i livet,

Så alle kan se,

Så alle kan drikke av kilden

Fra evighet.

ROMMET

Rommet hennes er vennlig.

Hun føler seg vel.

Men alle dager er travle.

Og trikken går uavbrutt.

Jeg ser henne ofte i gangen.

Og blokken er gammel nå.

En bakgård gir plass for alle

Som teller stjernene.

Her møtes vi noen ganger,

Men rommet er hennes slott.

Med levende lys kan vi hviske

Og være venner igjen.

Hun skrev sitt testamente,

Og hadde tro for kjærlighet.

Det lyse og ekte i livet

Skal gi henne salig fred.

Rommet hennes er dekket

Med blomster, og lys på lys.

Solen går tidlig om høsten.

Da spiller hun i Paradis. 

NETTPOESI – 1999 – kp.13 Sigve Lauvaas

H.J.Hegg-Solnedgang-Foto-ill.

13.

ANSIKT

Ditt ansikt er fred.

Du lyser imot meg

Og gir meg alt.

Din nåde er pakten

Imellom oss.

Jeg lever i dag

Og lyser i ditt lys

Over fjellet.

Ditt ansikt er fred

Over alt på vår jord.

I landskapet vinker en stjerne.

Ditt ansikt smiler

I dagens lys,

Og kaller oss alle til ansvar.

Når kroppen rakner

Og sjelen får ro,

Er ansiktet ditt

Vår klippetro.

Du gir oss fred i vårt hjerte.

KVELD

Når det går mot kveld,

Skal lyset brenne i lampen.

Når nybrottstida er endt,

Og vi må kaste anker –

Da lyser hele rommet

Av kjærlighet.

  

LÅN

Hele livet har vi på lån

Den stunden vi er her nede.

Alt du synes er dyrekjøpt,

Har vi bare på lån.

Vi låser døren og passer på

Så lenge vi kan.

Men alt vi har, må bli tilbake

Den siste kvelden.

Men innerst i sjelen lyser navnet

Vi håper å se en dag.

For evig skal solen skinne bak fjellet,

Der alle kan være seg selv.

Og alt er betalt.

RO

Vi ror våre båter mot vinden

Og krøker vår fot.

Vi ror til ryggen blir nedbøyd

Og gikten slår rot.

Vi ror til armene verker

Og sjelen tungest av år.

Vi ror imot bølger og vinden

Som former vår båt.

Å ro er en lagnad i livet.

Vi ror mot en gyllen strand.

Vi fisker med garn og harpe,

Og målet er livets land.

Vi ror til den store medalje.

Og en morgen er vi der.

Av kjente og kjære er Jesus,

Kongen av kjærlighet.

Monet-ill.

NETTPOESI – 1999 – kp.12 Sigve Lauvaas

Lofoten-ill.

12.

NÅ UT

Skal mine dikt nå ut,

Er nettet en viktig vei.

Med trådløse tråder går ordet

Lynraskt som lyset.

Mine dikt er som frø i vinden.

De seiler sin egen sjø.

En stille morgen ved stranden

Ser jeg en blomsterkrans.

Ordene flyr på skyer

Og farger vårt liv med glans.

Tankene mine får næring

Av lyset som favner alt.

STILLHET

Byens stillhet

Er ikke stillhet fra skogen, fra fjellet.

Byens stillhet er oppslukt

Av sugende mummel, dempet musikk.

Fjernt fra byen, rundt bålet, danser en pike

Og en gutt - smykket med kjærlighetens glød

Som lever i alt om våren,

Og roer seg ned til slutt.

Byens stillhet er ikke ekte.

Den brummer og lever sitt eget liv,

Og menneskene som lever her

Er fremmede for hverandre.

Stillheten betrakter jeg fra innsiden.

Jeg forteller fra mitt eget ståsted, og stammer

I stillhetens nakne latter. Jeg leser:

Stillheten er en gave.

ELV

Gjennom byen går en elv,

Og elven renner gjennom landet

Og ut i havet, der folk trettes til døde

Om elven som gir oss alt.

Elven er brun av slam fra høyden.

Den river med seg næring

For en hel by.

I dag skal jeg krysse elven, og ta toget hjem.

Jeg er fremmed her

Og kjenner ikke språket.

Gjennom byen går en elv,

Og mange drukner i den elven hvert år.

Elvens hemmeligheter er likevel åpenbart

For hedningene langt borte.

De drikker vannet til nye krefter,

Så byen kan leve.

KONSERT

Konserten er over.

Pianisten sover.

Hotellet yrer av liv,

Men det er sent.

Og menneskene gråter av glede

Over musikken i hjertet av byen vår.

Konserten av Mozart, Chopin,

Legger seg ned på gulvet.

Strengene hviler.

Det er fred i lokalet, men en kvinne nynner

Og heiser flagg for kelneren.

Det er stengetid.

Pianoet stråler i lampelyset

Og fyller rommet med mystikk.

Hendene ligger ved siden

Og roper på tangentene.

Konserten er søt romantikk.

Og alle sover nå.

NETTPOESI – 1999 – kp.11 Sigve Lauvaas

Vega-ill.

11.

ENSOM

Den som er ensom

Vil tralle og le

Når våren sprudler i eika.

Og alle de bleike, forvokste små,

Vil danse og juble

Når storklokka slår

Og det er sommer i livet.

Den ensomme drikker kildevann

Og finner seg selv med tiden.

Det hvisker i grønt og modne bær

Når sommeren stiger

Og himmelen er klar,

Og blomstene lyser i livet.

Den som er ensom

Vil se seg omkring,

Og smile av fugler i reiret.

Det er ikke grunn til å sture i dag

Når landskapet farger livet

Med kjærlighet.

GRAS

Det vokser små grasstrå på fjellveien min,

Og åkeren er grønn og mektig.

Små minner om barndommen vekker meg

Blant steiner og strå.

Den gang var livet en lek -

Med kongler for kyr og sauer.

Og graset ble høyt, og far måtte slå.

Og hesjer ble reist på vollen.

Da var det strev for voksne og barn.

Alle var med i lasset.

Vi stupte kråke og lo og sang.

Og hesten drog høyet til låven.

Og alt ble berget før regnet.

FØTTER

Noen venter bak grindestolpen.

Et kjærestepar skal møtes der.

Den ene er lys og spe, men fager.

Den andre er mørk med krøller på.

De går i vei etter jobb og nynner,

Og tanken bruser i hvert et lem.

De venter dagen med fuglekvitter.

De vil nok bygge et hus, et hjem.

De går så hastig med bare føtter.

Et kjærestepar trør foten lett.

De lener seg opp til et tre og kysser.

Og det er sommer og St. Hans bål.

STILLE

Stille som en fjør.

Ganske stille glir årene ut,

Og ingen legger merke til alt.

Men havet flør sakte,

Og menneskene ligger i sanden

Og venter en ny dag.

Stille glir årene inn,

Og solen snur fra mørke til lys.

Stille sitter vi og speider

En grønn holme i havet.

Vi skulle ha vært der.

Vi skulle ha reist ut.  

NETTPOESI – 1999 – kp.10 Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

10.

INGENTING

Ingenting er som menneskene.

Å se seg selv i speilet

Gir oss et glimt av Gud.

Det ypperste på jorden er menneskene.

Uten at vi tenker på det,

Er vi Guds øyensten.

Jeg er forundret over skapelsen,

Og ser spor av Gud i alt.

Tusen år er ingenting

I den store sammenheng.

Nysgjerrig spør jeg etter visdom,

Og får i bøtter og spann.

Mitt liv blir fylt til trengsel

Av kjærlighet fra Gud.

Uten den ene,

Har jeg ingenting igjen.

JUBELÅR

Dette jubelår

Som skulle gi visdom

Og øyner til å se Guds plan.

Dette året får jeg løfte et barnebarn

Og velsigne navnet.

Et jubelår er en gyllen havn

For den som har seilt lenge på havet.

Vi møtes ved et fyrlys

Og finner tonen.

Dette jubelår skriver jeg navnet

På dørstokken, og hilser

Med strenger av gull.

Og morgenlyset gir fred i livet

Med vin og brød.

LAUV

Lauvet vinker og flagrer og ler.

Det heier og hoier fra mektige greiner

Og synger om vår.

Det synger om sommer og takker og nikker

Med hender og føtter på dansegolv

I solgangsvind i lauv og li

Langs kysten vår.

ØYEBLIKK

Vi kan ikke klistre øyeblikket

Til vegger og tak.

Hvert øyeblikk er et bevegelig nett

Med form og smak.

Men, mine venner, grip øyeblikket,

Og se deg selv i det.

Kriser og sykdom kan ramme den beste.

Vi trenger et speil,

Vi trenger et mønster for livet,

Litt visdom og smak.

Hvert øyeblikk er en pust, en blomst

Fra en annen planet.

Vi kjenner friheten. Vi har en tid

Som alle må bøye seg for.

Vi har øyeblikk med glede og smerte,

Og lys for vårt liv i dag.

Vi velger vår vei.

Våre ord og handlinger styrer det meste.

Vi gir av vår tid til å forske og se,

Men glemmer å være oppmerksomme sjeler

På reisen til det virkelige livet,

Vi glemmer at hvert øyeblikk er kjærlighet.

sigve lauvaas 6 år