NETTPOESI – 1999 – kp.10 Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

10.

INGENTING

Ingenting er som menneskene.

Å se seg selv i speilet

Gir oss et glimt av Gud.

Det ypperste på jorden er menneskene.

Uten at vi tenker på det,

Er vi Guds øyensten.

Jeg er forundret over skapelsen,

Og ser spor av Gud i alt.

Tusen år er ingenting

I den store sammenheng.

Nysgjerrig spør jeg etter visdom,

Og får i bøtter og spann.

Mitt liv blir fylt til trengsel

Av kjærlighet fra Gud.

Uten den ene,

Har jeg ingenting igjen.

JUBELÅR

Dette jubelår

Som skulle gi visdom

Og øyner til å se Guds plan.

Dette året får jeg løfte et barnebarn

Og velsigne navnet.

Et jubelår er en gyllen havn

For den som har seilt lenge på havet.

Vi møtes ved et fyrlys

Og finner tonen.

Dette jubelår skriver jeg navnet

På dørstokken, og hilser

Med strenger av gull.

Og morgenlyset gir fred i livet

Med vin og brød.

LAUV

Lauvet vinker og flagrer og ler.

Det heier og hoier fra mektige greiner

Og synger om vår.

Det synger om sommer og takker og nikker

Med hender og føtter på dansegolv

I solgangsvind i lauv og li

Langs kysten vår.

ØYEBLIKK

Vi kan ikke klistre øyeblikket

Til vegger og tak.

Hvert øyeblikk er et bevegelig nett

Med form og smak.

Men, mine venner, grip øyeblikket,

Og se deg selv i det.

Kriser og sykdom kan ramme den beste.

Vi trenger et speil,

Vi trenger et mønster for livet,

Litt visdom og smak.

Hvert øyeblikk er en pust, en blomst

Fra en annen planet.

Vi kjenner friheten. Vi har en tid

Som alle må bøye seg for.

Vi har øyeblikk med glede og smerte,

Og lys for vårt liv i dag.

Vi velger vår vei.

Våre ord og handlinger styrer det meste.

Vi gir av vår tid til å forske og se,

Men glemmer å være oppmerksomme sjeler

På reisen til det virkelige livet,

Vi glemmer at hvert øyeblikk er kjærlighet.

sigve lauvaas 6 år