NETTPOESI – 1999 – kp.7 Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

7.

VINTER

Trærne står nakne og venter.

Det er livet som venter

Å få slippe til.

Ventetiden kan være lang for noen.

Og frosten henger i fjellet fra september til april.

Men snøen kler fjellet.

De fleste overlever vinteren,

Men noen må dø i skråningen, i høyden.

Og de sterke klynger seg sammen

Som små, redde barn.

Men bartrærne overvintrer

Med grønne bladnåler.

De bor i sin egen kropp, som i dvale.

Men synger når våren kommer.

ORD

Jeg rekker deg noen ord.

Ordene er mystiske instrumenter

Som blir til mens vi går.

De skjuler en skatt fra evighet.

Ordene gir nærhet og makt.

Vi griper ordene med våre hjerter.

Ordene skaper identitet og klarhet.

Med ordene kan vi forme verden.

Ordene gir verdighet og visdom.

Jeg holder ordene tett til brystet,

Så blodet kan strømme igjennom.

Da blir ordene ånd og lys.

SANG

Kanskje hører jeg en fiolinstemme, en sang

Fra en jødebror i skumringen?
Og jeg ser lys i huset ved siden.

Der vaier et flagg, og døren står åpen.

Jeg går inn, setter meg,

Og hører en strøm av toner fra skumringen.

Det er som brus av en elv,

Som bekker i stritt løp ned fjellsiden.

Vi er utenfor krigen, på saligprisningens berg,

Vi er i Negev, og ser frodig land.

Mine hender skjelver.

Jeg ser alle skolebarna på bussen.

Kanskje hører jeg en ny sang, en fiolinstemme

Fra det innerste - i hjertet av verden?

Jeg hører en kraftfull stemme,

Og ser palmer og frukt over alt.

Våre ansikter lyser, vi speiler oss i sjøen.

Vi hilser med bønn om fred. Vi hilser og venter

At lyset skal skjære gjennom gitteret

Av menneskefrykt og hat.