NETTPOESI – 1999 – kp.3 Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

BORTE

Rart, når menneskene blir borte,

Da vil naturen leve sitt eget liv.

Verktøy og redskaper ruster,

Men strå og trær dekker landskapet

Over rennende kilder.

Ordene vokser mot horisonten

I alt som lever.

Landskapet forkynner stillhet

Når vi er borte.

TOG

Jeg våkner av toget som raser forbi

Med en vislende lyd.

Jeg våkner og hører på stemmer

I nattens slumrende mørke.

En tydelig stjerne vinker,

Og menneskene på perrongen vinker.

Verden ligger foran oss

Og toget renner bort i tiden.

Utenfor vinduet farer toget forbi

Med en blek klemting,

Som jeg ofte hørte i Spania.

Nå kan jeg ligge våken lenge og se

Skinnegangene og lytte

Til toget glir forbi fjellet i vest.

LANGSOMT

Vi lever langsomt,

Og sover en masse tid.

Vi drømmer om en forvandling.

Vi ror i elv og sjø og hav.

Vi ror hele livet – langsomt,

For å være på den sikre siden.

Vi ror forbi byer og fjell,

Og ankrer ved Babels tårn.

Her får vi et språk - og nye lepper.

Vi snakker langsomt til hverandre

Som venner,

Og gir av oss selv.

Vi henter kraft fra kilden,

Og følger solens vandring som et barn.

Vi overgir oss til livet.

Vi lever langsomt – til døden skiller oss.

KVELD

I aften vil jeg skrive

Alt jeg ser gjennom vinduet,

Om solen som går bak fjellet

Og farger skyene lilla.

Den dype kvelden legger seg over landskapet

Og vugger all naturen i søvn.

Ansiktet lyser i natten

Av små gullstråler fra en annen verden.

I aften er ansiktet til jomfru Maria

En juvel i vannskorpen,

Og natten begynner å krype inn

I hytter og hus.

Jeg er alene hjemme, og ser

At livet er et byggverk av celler og rom

Jeg fylles med kraft og lys i mitt indre,

Og føler sterkt

At jeg er en del av historien.

Lyngblomst-ill.