NETTPOESI – 1999 – kp.2 Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-ill.

KJÆRLIGHET

Kjærligheten kan ikke slippe taket på oss,

For vår kjærlighet er ikke slutt.

Kjærlighet er livet i mitt liv,

Den brer seg fra topp til tå.

Jeg jubler for kjærligheten.

Kjærligheten beskriver menneskene

I kontakt med skaperen.

Kjærligheten brer seg som ringer i vannet.

Kjærligheten spiller vårt navn i blodårene,

Spiller i åker og eng for å lede oss

Til vakre landskap, til brudeslør og timotei.

Jeg elsker kjærligheten,

Og hører kjærlighetens jublende latter.

Kjærligheten er den første og den siste

Smak av liv.

Vår rolle i samfunnet er avhengig av kjærlighet.

Vi erindrer at du elsker meg.

VÅR

Det er den første vårkvelden.

Jeg husker våre veier møttes der.

Vi gikk over fjellet, og ble varme,

Og tøyet blafret i vinden.

Våren var kommet, og himmelen var god.

Hver blåne gav meg en ny pust,

Hver solstråle spilte navnet.

VI vandret i det grenseløse rommet

Og var forelsket.

Vi var levende vårstjerner på vandring.

Snøklokkene hadde sluttet å klinge,

Blåklokkene stemte i med jubel.

Og menneskene favnet hverandre

Med fløytespill og dans.

Vi skal leve.

SØNDAG

Det er søndag, og vennene sover.

Solen sender sin glans over bygd og by.

Hele jorden lengter etter godt og tjenlig vær.

Alle tings lengsel ligger i luften.

Gamle bilder reiser seg.

Kirker reiser seg.

Takk for skyene som tar vannet med seg,

Takk for kornet som metter tusen.

Takk for tonen fra trær og hei.

Skapelsens instrument spiller til oss

Og velsigner barnet.

Hver gjenstand er et rom, hvert menneske et fjell.

Jeg er en varde på veien, en hvilestein

For flyktningene som drar forbi

Med sønderrevne hjerter.

Jeg gir dem min fred.

Landskapet lever i oss.

Og hvert bilde vekker oss til ansvar.

Vi lever i harmoni med en gåtefull verden.

Vår visdom strekker ikke til,

Men vi ber om å få syner og drømmer.

Vi lengter etter å kunne gripe lyset

Og velsigne navnet -

Som gir oss makt til å helbrede.

Vi ber om lys over ditt ord.