NETTPOESI – 1999 – kp.17 Sigve Lauvaas

E.Munch-ill.

17.

LIVET

Livet er i vinden

Som skyene i atmosfæren,

Som tiden i alt.

Mitt liv er rikt på minner,

Og jeg er fortrolig med språket.

Jeg lever mellom andre.

Jeg har et nettverk rundt meg

Som sier ja og nei.

Og helt ordløs er jeg ikke,

Og synet er helt greit.

Jeg lukter og føler,

Og kjenner nærhet til livet.

Jeg opplever alt,

Men kan ikke hjelpe.

Mitt indre liv stråler av lys og varme.

Jeg gir av min omsorg,

Jeg gir av min tid.

Og du er min søster og bror

I vinterlandet.

LENGSEL

Menneskene lengter

Etter visdom.

De lengter etter lys og varme,

Og bygger hus for fremtiden.

De skoger og hogger gråstein

Til store pyramider.

Menneskene lengter

Høyere  enn Babels tårn.

Det mumler i byen

Og på havnen.

Menneskene rasler i gatene

Og i undergangen.

Underlig nok ser noen lys i tunellen,

Og blir til noe stort..

De setter avtrykk av sine hender

I høye byggverk,

Og skriver - Elsker du meg?

ORD

Jeg søker varsomt

Langs grøftekanten.

Jeg leter etter en nøkkel, et ord.

Jeg er så alene, og drømmer.

Jeg kan ikke verdensspråket,

Og har ingen å snakke med.

Jeg søker kjærlighet, og har utflukter

Til fremmede riker.

Jeg reiser alene, og vekker ingen oppsikt.

Jeg oppdager en verden med mange veier

Som slynger seg på kryss og tvers.

Jeg oppdager de navnløse,

Og føler meg helt alene.

Uten antenner, uten følehorn

Vandret jeg gatelangs i New York,

Og ble nesten dradd med

Som en vingeløs fugl.

I dag søker jeg ordet som forvandler

Den ene, og hele verden.

Jeg søker trøst i stillheten,

Der villblomstene bor.

  

E.Munch-ill.