NETTPOESI – 1999 – kp.6 Sigve Lauvaas

Negev-ill.

SOM FØR

Ingenting er som før.

Stjernene er nesten fraværende.

Selv om himmelen er blå,

Får jeg ingen fornemmelse av flykt.

Som før reiser vinden.

Og jeg er i vinden støtt

Med tanker og dikt.

Som før er havet, fjellet, skogen.

Men ingenting er som før.

Lyset er ikke så kraftig lenger,

Og dagene er som små rom

Som lukker og åpner dører.

SMERTER

Jeg har fantomsmerter.
Jeg kan ikke sove, og ligger mye våken,

Selv om natten kaster seg over meg

Og lyset er slukket.

Jeg har smerter i knær og kjenner ømhet

I brystet, over magen, nedover.

Jeg har smerter på steder jeg ikke har.

Jeg gråter meg i søvn.

Himmelbål gir lys over hele verden,

Men jeg klarer knapt å se klart.

Hode og skulder verker, og jeg sørger

For tapte ungdomsår.

Vinden trenger gjennom marg og bein.

Kroppen er utslitt og ferdig.

Selv sitter jeg i en stol med pc

Og trykker ordet smerter.

LEKE

Jeg kan ikke leke som barn leker.

Verden er altfor gjennomsiktig.

Ansikter kaster seg over meg, og ler.

Jeg leker med blafrende lys,

Når ingen ser meg.

Jeg fylles av gåtefull mystikk,

Og lever i nærhet og ømhet

Til min skaper.

Jeg leker barn på veien

Til en ny virkelighet.

Jeg leker at rom utvider seg,

At labyrinten blir et gåtefullt univers.

Jeg leker himmel og hav, land og by.

Og bygger veier i ørkensand,

Der menneskene skal dyrke fremtiden

Med frukt og grønt.

Jeg leker lys i en mørk tunell,

Og hjelper mennesker å skifte dekk.

For alle vil hjem til jul.

  

ÅND

Jeg drikker ånd av ord.

Jeg drikker av bekker, og kilden.

Jeg drikker frihet og fred,

Og favner ånden,

Som fyller mitt hjerte med glede.

Jeg flykter til et øde sted,

Og drikker av oasen ved stillhetens hav.

Jeg vandrer etter usynlige spor,

Og kjenner en lengsel til en høyere himmel.

Jeg modnes som en åker,

Og smaker på kornet og brødet.

Jeg fylles av liv og ånd,

Og drikker av saften fra morbærtreet.

Jeg får visdom i hjertet,

Og ser skriften på veggen:

Vennen min, Kjærlighet.

M.Skjelbred-ill.