NETTPOESI – 1999 – kp.1 Sigve Lauvaas

NETTPOESI –1999 – kp.1 Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

ØYNER

Jeg ser tiden i perspektiv.

Hvor langt frem kan øyner se?

Mitt hjerte ser lenger.

At noen skriver i luften,

Og sender signaler i luften

Til en annen virkelighet,

Kjennes underlig.

Jeg ser mennesker over hele kloden

Med telefoner bundet til kroppen.

De har nettverk og kontakt

Til det siste.

Jeg ser eviggrønne trær,

Og en verdensomspennende sirkel

Av lys og varme.

Mine øyner ser en ny dag.

LYS

Når jeg får et skimt av lys,

Vokser min bevissthet.

Jeg ser fremtiden som en moden åker.

Og lyset favner menneskene,

Så vi kan fly.

Ungdom med vinger er over alt.

Mennesker finner hverandre over alle grenser.

Vi lever i en tid med åpne håndflater.

Folk snakker sammen, sitter til bords sammen,

Og samler håndskrifter til et museum

For kjærlighet og ord.

LANDSKAP

Landskapet vender blikket imot oss.

Vi har barndommens hukommelse, og smiler.

Hele landskapet er et bilde fra vi ble født.

Det følger oss på veien – med nærhet,

Og gir oss lys til å se.

Tanken på begynnelsen ligger i landskapet,

Og landskapet er evighetens fane.

Landskapet er som en paraply over jorden

Og forteller om storm og stille.

Før menneskene mistet sin visdom,

Var landskapet et paradis.

SOLOPPGANG

Kan vi høre soloppgangen

På vannflaten, i båten, i trærne.

Lyset brer seg over store vidder,

Og menneskene er i bevegelse.

Landskapet er et instrument

Som solen stemmer.

Med rytmiske bevegelser våkner vi

Til en ny dag.

Alt blander seg inn i solens puls.

Mine egen stemme lyder

I koret fra begge sider av havet.

Og elven renner raskere for hver dag.