NETTPOESI – 1999 – kp.15 Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

15.

VINTER

Snøen faller tett

Kulden kryper inn i hus og hytter

Og borer seg langt ned i jorden.

Og mennesker dør.

Vinteren er et veiskille i livet.

Noen klarer ikke å passere,

Men stryker med i dragsuget.

Vinteren er sterk som fjellet

Og legger landet øde.

Vi har ingenting mer å si hverandre

Når døden skiller oss.

VÅREN

Når lyset kommer inn om våren,

Får vi en ny glød.

Kanskje er det samme gløden

Som gir blomstene en ny vår?

Kanskje er det lyset og varmen

Som lokker livet tilbake -

Og stryker oss på kinnet

Som en kjærlig mor?

Våren når oss igjen,

Og lyset åpner våre porer.

Lydløst kommer våren inn i mitt hus

Og stemmer mine strenger.

Jeg hører musikk fra rommet,

Og lyset favner oss alle

Med et smil.

Våren gir liv over alle grenser.

MEDITERER

Jeg mediterer om natten

Over et maleri.

Jeg ser meg i speilet – og mediterer

Et ansikt fra en drøm.

Jeg mediterer over navnet,

Og legger ord i kurven til et dikt.

Jeg har pensel og blyant,

Og maler hele natten.

Jeg tenker på opphavet,

Og en grønn verden med poesi.

Jeg føler en åndelig atmosfære av kjærlighet

Til alle mennesker som elsker

Levende lys.

ORGEL

Orgelet slutter å spille.

Kirken er tom.

Trafikken utenfor er ganske stor.

Mange har lyttet til Beethoven,

Og noen ble dradd med.

Orgelet slutter aldri å spille

I mine ører.

Jeg hører orgeltoner i rommet,

Og nynner til tonene

Som løfter taket.

Orgelet blottlegger alt,

Hever seg over sangen,

Forsterker byggverket, og lyser

I alle regnbuens farger.

Og taperen kan synge for full hals.

  

Køln-ill.